Teamet bak “Black Panther: Wakanda Forever” måtte snu om på planene om oppfølgeren da hovedrolleinnehaver Chadwick Boseman tragisk gikk bort etter en lang kamp med kreft. I stedet for å omhandle Wakandas respons etter hendelsene i Avengers: Infinity War, er filmen mer sentrert rundt tapet av kong T’Challa, og landets reaksjon på en potensiell krig.
Ramonda (spilt av Angela Bassett), mor til T’Challa er igjen blitt dronning og Wakanda og deres verdifulle ressurser er fortsatt av stor interesse for resten av verden. Vi blir introdusert til en ny Marvel-skurk: Namor, lederen av et sjøfolk som i likhet med Wakanda har grunn til å ville beskytte seg selv. En konflikt oppstår, og Wakanda må bestemme seg for hvor de står og hvem de vil alliere seg med.
MCU-franchisen (Marvel Cinematic Universe) har fått mye kritikk i løpet av de 14 årene de har holdt på, og mye av det er gyldig. Mange sier blant annet at filmene er helt like i oppbyggingen, det er ingen dybde i historiene, og det tok lang tid før kvinner fikk plass i forgrunnen av filmene. Jeg mener selv at MCU-filmer er kjekkest når de ikke tas så alvorlig, og jeg vurderer dem ikke på samme måte som andre filmer. Disse “superhelt”-filmene lages først og fremst for underholdning, men jeg synes de nyeste prosjektene følger tiden og har mer til seg enn bare en (mannlig) superhelt som er veldig sterk eller smart, som alltid vinner kampen i slutten. Black Panther: Wakanda Forever er et godt eksempel på en superheltfilm som henger med tidene og gir oss mer dybde enn bare slåssing.
Filmen er på mange måter en hyllest til Chadwick Boseman, en utmerket skuespiller som døde altfor tidlig. Det er nok ikke en spoiler å si at karakteren, T’Challa, også dør i filmens univers, og dette blir gjort på en respektfull og vakker måte i filmen. Det blir ekstra vondt med tanke på virkeligheten, og at skuespillernes smerte på skjermen er ekte. Letita Wright (Shuri), Angela Basset (Ramonda), Danai Gurira (Okoye) og resten av rollebesetningen leverer solide opptredener som både ga meg tårer i øynene (flere ganger), men som også fikk meg til å le. Det var flere humoristiske øyeblikk mellom skuespillerne enn i den første, opplevde jeg.
I likhet med Black Panther (2018), kommenterer denne filmen mye på hvordan de store nasjonene i verden utnytter naturressurser, og ikke minst hvordan dette påvirker urfolk. Jeg liker godt at de klandrer USA for mye av det (velbegrunnet). Vårt første møte med Namor og folket av Tanalok er ganske skremmende, og soundtracket i denne scenen er utrolig kult. Namor er en utrolig interessant antagonist, ved at han har logikk og uttenkt motiv bak valgene sine, selv om han tar det litt langt. Han påpeker hvordan mennesker har slave-bundet folk, spesielt minoriteter, i hundrevis av år og at de mangler respekt for jorden de går på. Skurkene er mer nyanserte og interessante enn før, som for eksempel i Black Widow, Shang-Chi and The Legend of the Ten Rings og Thor: Love and Thunder.
Jeg vet at det er mange forskjellige meninger om de nyeste filmene men jeg tror mange står litt fast i de første filmene og ville at Marvel skulle fortsette på samme måte. Men hva hadde vært spennende med det? Det er kanskje også samme personer som mener at kvinner ikke har plass i MCU, men heldigvis utvikler Marvel seg i riktig retning på det området.
Black Panther: Wakanda Forever er et utmerket eksempel på hvordan kvinner HAR plass i sjangeren, og det kan bli vist godt uten å snakke om det faktum at de er kvinner. De største karakterene i filmen er kvinner, og det funker uten problemer. For det første har Wakanda muligens de kuleste soldatene i MCU; the Dora Milaje, og deres kampscener mot sjøfolket er faktisk interessante å se på, på grunn av ferdighetene deres og sjøfolkets uvanlige krefter. Ved at sjøfolket er involvert blir settingene til filmen ganske annerledes fra tidligere Marvel-filmer. Kamper og samtaler pågår både under og på vann, som gjør de typiske kampene mer interessante å se på.
Filmen har selvfølgelig den vanlige Marvel-oppbyggingen på mange måter men er ikke det litt av sjarmen? Det er også en veldig lang film med en visningstid på nesten tre timer. Men jeg må si at den ikke føltes så lang, som kan ha mye med at det er mye står på spill i filmen og samspillet mellom karakterene holder på interessen gjennom de mindre actionfylte sekvensene. Det er vanskelig å snakke om de små kritikkene jeg har uten å spoile noe, men jeg kan si at det var litt logikk som forsvant til tider og noen ting var mer forutsigbare. Men jeg synes det er viktig å huske at dette ikke er en film som er neste “Best Picture”, men der prøver den ikke å være heller.
Black Panther: Wakanda Forever er en vakker hyllest til en av denne tidens beste skuespillere, og den gjør nye ting som setter en høy standard for videre “superheltfilmer”. Med et sykt kult soundtrack som drar inn flere kulturer, god kamp-koreografi og sterke skuespillere er dette en superheltfilm som er verdt å se. Selv om det ikke er nødvendig å ha sett alle MCU filmene som kom før denne, bør man selvfølgelig se den første Black Panther filmen og ha en ide om hva som har skjedd i universet opp til dette punktet.
"Black Panther: Wakanda Forever" regissert av Ryan Coogler. Med: Angela Bassett, Lupita Nyong'o, Letitia Wright, Danai Gurira. Spilletid: 2 timer og 41 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. På kino: 09. november.
