Blackhat – Regi: Michael Mann – USA – 2 t. 13 min.
Når en atomreaktor i Kina sprenges ved hjelp av avansert programvare, er gode råd dyre. Chen Dawai (Leehom Wang), offiser i Kinas cyberforsvar, er familiær med kodingen, siden han selv var med på å lage den. Han tar kontakt med FBI, men trenger hjelp av kodens virkelige skaper, nemlig Nick Hathaway (Chris Hemsworth). Nick soner en 15-årsdom i fengsel for å ha tappet banker for millioner ved hjelp av sine datakunnskaper, og blir tilbudt reduksjon på straffen mot en betingelse. Han må finne ut hvem mesterhjernen bak cyberterrorismen er.
Michael Mann har tidligere bevist at han mestrer actionfylte spenningsfilmer med Heat og The Insider, så det er ingenting som tilsier at denne filmen skal bli en massiv fiasko. Allikevel er den det. Det er sjelden en ser så klisjéfull oppbygning av en spenningsfilm som det leveres her, og både actionscener og dialog fremstår så kunstig at det hele minner meg om en kritikerslaktet norsk film fra 2011 med navn Pax.
Mann bruker mye håndholdt kamera, og holder seg til et nært utsnitt slik at vi skal komme tett innpå hendelsene og spenningen. I tillegg er klippingen ekspressiv, og tempoet holdes høyt. I mange filmer har disse trekkene lykkes, som for eksempel i Lock, Stock and Two Smoking Barrels av Guy Ritchie, men her faller det helt igjennom. Tempoet blir altfor høyt til at karakterene får tid til å bygge noen relasjoner, så når det først dukker opp kjærlighet og inderlige samtaler, så føles det totalt malplassert.
For eksempel er søsteren til Chen Dawai, Lien, med i teamet som dataingeniør. Likevel kommer det tydelig frem at hun ikke bidrar med noe annet enn det romantiske aspektet til filmen, siden hun og Nick innleder en romanse fra første sekund. Det presses også på et bror/søster-forhold mellom Dawai og Lien, men det kulminerer i dårlig skrevet dialog, akkompagnert av et så pompøst arrangement at jeg tok meg selv i å le i kinostolen.
Parisa Tabriz fra Google uttalte at denne filmen var den mest presise informasjonssikkerhetsfilmen hun hadde sett, men vi får aldri noen detaljer fra hva Nick driver med, sett bort ifra da han forklarer konseptet med keylogging eller når vi ser på at han skriver “I know where u live” eller “I’m onto you” i direktemeldinger til fiendens ip-adresser.
Alt i alt lager Mann en spenningsfilm som dessverre ender opp med å bli ufrivillig komisk. Castingen, kinematografien og lyden er bare noe av det som slår totalt feil, og fører til at Blackhat er en gedigen skuffelse.
