Boyhood – Regi: Richard Linklater – IFC Productions / Detour Filmproduction – 2 t. 45 min.
Gimmiken til denne filmen er følgende: Regissør Richard Linklater startet i 2002 sitt ambisiøse prosjekt som gikk ut på å filme livet til en ordinær gutt gjennom hele tolv år, fra en alder av syv til nitten, akkompagnert av alle de samme skuespillerne. Gutten vi følger heter Mason (Ellar Coltrane). Rundt ham har vi hans storesøster Samantha (Lorelei Linklater), deres alenemor Oliva (Patricia Arquette) og den rotløse skilsmissepappaen Mason Sr. (Ethan Hawke). En reise gjennom en turbulent oppvekst som mange kan kjenne seg igjen i.
Visstnok har det blitt laget dokumentarer som tar for seg flere stadier av et menneskeliv. Mest kjent er Paul Almonds Seven Up!-serien, og dens oppfølgere, et godt eksempel. En dokumentarserie hvor vi følger de samme personene fra en alder av syv og helt frem til voksen alder. Det er tydelig at Linklater var inspirert av denne serien, spesielt med tanke på at Mason i begynnelsen er også syv år. Men Linklater ville heller skape et filmatisk kunstverk ved å gi filmen den ekstra dybden ved bruk av de samme skuespillerne. Man kan også få assosiasjoner til Francois Truffauts Antoine Doinel-filmer, hvor Antoine ble spilt av Jean-Pierre Léaud i alle filmene.
Man kan i førstningen føle seg presset til å elske Boyhood på grunn av dens gimmik. Men heldigvis viste det seg at denne filmen godt kunne stått på egne ben, selv om forskjellige skuespillere hadde spilt samme person, og det er så klart regissør og manusforfatter Richard Linklaters fortjeneste. Han er jo tross alt kjent for Før soloppgang-filmene, med flytende dialoger og en berørlig kjemi mellom karakterene. Boyhood tar dette til nye høyder. Man kan føle karakterenes forandring. I begynnelsen kan dialogen til karakterene i mellom virke litt simpel, fordi vi ser en verden gjennom et barns øyne. Men etterhvert som karakterene blir eldre blir karakterene mer selvreflekterene og begynner å se seg selv fra siden, akkurat som vi publikum sitter på sidelinjen og ser på andre folks liv.
For en som er født i 1993, har jeg og sikkert mange andre som er født årene rundt 1994 (Ellar Coltrane er ’94-er), et ekstra nært forhold til denne filmen. Boyhood er en film som endelig definerer vår generasjon. Det beste av alt er at alle filmene, tv-seriene og musikken som er i bakgrunnen ikke er plassert der for nostalgisk effekt som ellers er vanlig i slike generasjonsfilmer. Nei, det er fordi det vi ser er ikke rekonstruksjoner av en svunnen tid, men et oppvekstdrama som til enhver tid fanger atmosfæren av sin samtid, som en filmatisk tidskapsel. Det er ingen tekster i denne filmen som beskriver årstall, vi som publikum vet utmerket godt hvilket år det er på grunn av hendelser, både politisk og kulturelt. Vi husker alle den store misnøyen med George W. Bush, og den berusende Obama-optimismen under presidentvalget.
Men mye av æren går jo da også til de sterke skuespillerprestasjonene, hvorav alle klarer å få fram realistiske rolletolkninger. Ethan Hawke viser at han klarer å få god kjemi med andre mennesker enn Julie Delpy. Han overgår til og med sin rolle i Før soloppgang-filmene. Og det er virkelig en opplevelse å se Ethan Hawke, en A-lister som har vært kjent i over tjue år, eldels i denne filmen. Så har vi jo den vidunderlige Patricia Arquette i en realistisk portrettering av en hardtarbeidende alenemor, men også et individ med knuste drømmer og feilkalkulerte valg. Det jeg liker spesielt bra med karakterene er at de alle er svært allsidige, med det faktum at alle har sine problemer og ikke minst sine skyggesider.
Også må jeg jo heller ikke å glemme å si noe om hovedrolleinnhaveren Ellar Coltrane, som tross alt har gitt oss tolv år av sitt liv dedikert til lerretet, og hvor han i samtlige avsnitt har gått over alle forventninger i sin naturalistiske fremtoning. Dette er virkelig en skuespiller som bokstavelig talt gror ved årene, fordi han virkelig utvikler seg som skuespiller. Dette er en karakter vi blir sterkt knyttet til, siden vi kommer så tett innpå hans liv, akkurat som vi kommer tett på Adéle i Blå er den varmeste fargen. På samme måte er også Boyhood en film som man godt kunne fortsatt i flere timer for min del. Men det som er rart er at hvis filmen hadde vart lenger hadde det tært mer på skuespillerne med flere år.
Konklusjonen er den at det er umulig å ikke la seg imponere av filmens gimmik, og at den uansett dukker opp i tankene våre i form av ren ærefrykt. Men det hadde heller ikke vært det samme uten de fantastiske skuespillerprestasjonene eller Linklaters naturalistiske manus. Og etter denne filmen bør vi virkelig huske navnet til en av de mest talentfulle regissører fra dette århundret: Richard Linklater.
