Calvary – Regi: John Michael McDonagh – Reprisal Films/Octagon Films/Lipsync Productions – 1 t. 42 min.
Etter å ha sett Heaven is for Real (2014) og The Christmas Candle (2014) trodde jeg at jeg at jeg hadde fått mer enn nok av religiøse filmer for et par måneder. Heldigvis kommer en film som Calvary og overbeviser meg om at det fremdeles er håp for gode, stille og reflekterende filmer.
James er katolsk prest i en irsk landsby. En dag sitter han i skriftestolen hvor en mann kommer inn og sier han ble voldtatt av en prest over lengre tid i sin barndom. Han ønsker hevn, men da den skyldige presten er død har han bestemt seg for å heller ta livet av uskyldige James. James får en uke på å få orden på sakene sine før han skal møte skjebnen. Vi får møte folket i bygda hvor James jobber, en spesiell samling mennesker som alle sliter med sitt.
For å virkelig forstå dybden i denne filmen bør man ha litt kjennskap til de problemene Irland som nasjon har hatt de siste par årene. Den svært dårlige økonomiske situasjonen, og ikke minst avsløringen av massive overgrep innad i den katolske kirken. Disse temaene ligger alltid i bakgrunnen i filmen, stort sett representert ved et stort fjell som alltid ligger i bakgrunnen av bildene.
Jeg nevnte innledningsvis at dette er en film som ikke er redd for å trå inn i religionen, men dette går aldri på bekostning av de andre temaene, som selvmord, tvil og retningsløshet, eller den sorte humoren vi så ofte finner i irske filmer. Filmen er godt balansert og de tidvis lange diskusjonene er godt skrevet, og ikke minst spilt, så filmen føles aldri treig eller kjedelig.
Breendan Gleeson gjør en strålende rolle som fader James, godt støttet opp av Kelly Reilley som spiller hans datter som har overlevd et selvmordsforsøk. I tillegg har filmen flere kjente navn som Aidan Gillen (Game of Thrones), Chris O’Dowd (Girls) og Killan Scott (‘71). Alle spiller sine roller som bygdeoriginaler godt og bidrar til at filmen av og til får en pustepause fra de lengre diskusjonene.
Calvary er ikke en film en vil se i romjula for å få den gode stemningen. Om man derimot vil ha en film som virkelig sitter i kroppen lenge etter at man har forlatt kinosalen vil jeg absolutt anbefale denne.
