[usr 2.5]
Det kan føles som superhelt-filmen er kommet for å bli og aldri kommer til å dø, siden generiske innlegg i sjangeren fortsetter å bli laget og fortsetter å sette box office rekorder. Som fan av flere av MCU filmene, er det vanskelig og ikke føle seg tvunget til å få med seg absolutt alt Disney-maskineriet kverner ut. For hvert glimrende innlegg ala Captain America: Civil War må man sitte igjennom et par middelmådige Black Panther og Ant-Man filmer. Captain Marvel er utvilsomt å finne i den siste kategorien, ikke fornærmende dårlig som mesteparten av DCEU har vært, men også verdener unna MCU sine beste.
Vers er en mektig Kree-soldat for den prestisjefylte spesialstyrken Starforce på planeten Hala. I krigen mot de terroriserende Skrull, får hun sitt første aktive oppdrag, men blir fanget og avhørt av en maskin som graver seg ned i underbevisstheten hennes. Etter å ha sett hendelser og minner hun ikke klarer å plassere, flykter hun fangenskap og krasjer på planeten C-53. Det viser seg at dette er jorden, mer spesifikt en Blockbuster butikk i Los Angeles i 1995. Igjennom litt mer 90-talls nostalgi (innom en Radio Shack, før hun stjeler et grunge antrekk og kjører avgårde på en motorsykkel til Garbage sin ”Only Happy When it Rains”), finner Vers etter hvert ut at hun egentlig er jagerflypiloten Carol Danvers som forsvant for 6 år siden. Ved å avdekke sin egen fortid, avdekker hun også ukomfortable sannheter om sin posisjon som Kree-kriger, og hvorvidt hun heller skal omfavne sitt menneskelige og heroiske selv.
Captain Marvel åpner med en rørende hyllest til Stan Lee, men underkutter det med en unødvendig (og ganske heslig) CGI-cameo et lite stykke inn i filmen. Historien og strukturen er fryktelig forutsigbar, og kjemisk fri for overraskelser. Filmen spiller veldig på «girl empowerment» som fungerer relativt bra, enda det tidvis er smurt litt tjukt på. For noen dypt investert i MCU er det vanskelig å ikke sette pris på alle de små referansene og internspøkene, men det er i bunn og grunn ikke noe som hjelper på filmens middelmådighet.
Det gjør ingenting å se på Brie Larson i et par timer, og hun har det moro med rollen, som igjen er med på å øke underholdningsverdien til en viss grad. Men dette er ingen Oscar-verdig prestasjon slik hun leverte i Room, ei heller en overseksualisert rolle som i Scott Pilgrim Vs. The World og Kong: Skull Island. Enda hun ofte klarer å vekke et smil, bæres rollen aller mest av et potensiale filmen ikke leverer. Det middelmådige skuespillet går som en rød tråd igjennom hele Captain Marvel, fra en overspilt Jude Law til en helt flat Anette Bening. Samuel L. Jackson klarer ikke annet enn å være sjarmerende enda han ikke får mye å spille på. Når det er sagt, har han god kjemi med Brie Larson. Et av filmens høydepunkt er hans forhold til katten Goose, hvor han med kjærlighet ved første blikk kollapser ned i baby-språk som en sann og overbevisende katteelsker.
Captain Marvel er en fiks for MCU-avhengige som venter på den mye større – og forhåpentligvis mye bedre – Avengers: Endgame. Filmen leverer dugelig action, noe fornøyelig 90-talls nostalgi, men ellers forglemmelighet på nivå med så alt for mange andre filmer i universet. Likevel er det en del potensiale å spore, og mulig å være optimistisk for at Brie Larson sin Captain Marvel kan vekkes ordentlig til live under regi av de mye mer kompetente Russo-brødrene.
Captain Marvel – regissert av Anna Boden og Ryan Fleck; med Brie Larson, Gemma Chan, Ben Mendelsohn, Lee Pace, Mckenna Grace, Samuel L. Jackson, Jude Law og Annette Bening. Spilletid: 2t 3m. Land: USA. Premiere: 06.03.19. Aldersgrense: 12 år.
