Filmfestivaler som Kosmorama byr på mye forskjellig og langt i fra alt er enkelt å sitte igjennom. Chronic er en film som virkelig fremkaller ubehag. Tim Roth spiller en hjemmesykepleier som steller pasienter som lider under alvorlige lidelser, flere av dem synger på siste verset. Kameraet skyr ikke bort fra pasientenes liv eller mangel på liv og stellet av kroppene som de ikke lenger kan stelle selv. Statiske, lange tagninger gjør det hele så virkelig at man kjenner det er feil at man ser på det som en voyeur i det hele tatt.
Filmen skyr heller ikke bort fra visse forstyrrende elementer i Tim Roths karakter David. I en konvensjonell film om en sykepleier hadde kanskje David blitt til en slags større-enn-livet Jesus-figur, men i Chronic påpekes en del ved han som kan gjøre det vanskelig for oss som ser på å være på samme side som han hele tiden. I det som kanskje er Tim Roths beste rolle noen gang ser vi at han lyver, bryter sosiale normer og regler innen helsesektoren i det jeg tolker som en blind sympati for pasientene sine. Det virker som om han vier livet sitt til å hjelpe disse menneskene med å bli dems stedsfortreder, men denne voldsomme investeringen han gjør i å hjelpe andre gjør også noe med pasientene – livene deres endres i like stor grad som hver pasient endrer Davids liv. Omsorgen oppleves som kvelende for oss som ser på, selv om vi i likhet med pasientene er glade for at han er der for dem.
Denne komplekse dynamikken mellom pasient og pleier blir ytterligere tilspisset i siste tredjedel av filmen når vi får vite mer om Davids fortid og når han blir utfordret på dette med en ny pasient. Jeg føler at jeg ikke kan røpe hva som skjer her, men det plasserer Chronic inne i en veldig vrien etisk diskusjon som denne filmen tar et standpunkt til. Slutten på filmen er en slags brutal avrunding som man gjerne kunne vært foruten, samtidig fargelegger den det som har skjedd tidligere på en interessant måte.
Regissør Michel Franco har lagd en film om omsorg man virkelig synker inn i i Chronic. I likhet med pasientene er vi først skeptisk til Tim Roth, men utover filmen vokser vår sympati for han. Ettersom sympatien vokser blir også filmen mer og mer kompromissløs til et punkt som kan være vanskelig å svelge for mange. Det er et modig trekk, men det spørs om det ikke trekker til seg for mye oppmerksomhet i forhold til filmen som helhet.
Chronic – Regissert og skrevet av Michel Franco; med Tim Roth, Maribeth Monroe, Michael Cristofer og Robin Bartlett. Spilletid: 1 t. 33 m. Land: Mexico / Frankrike. Aldersgrense: 15 år.
