CITIZENFOUR – Regi: Laura Poitras – USA/Tyskland/Storbritannia – 1 t. 54 min.
En dag i 2013 blir filmskaper Laura Poitras kontaktet av en anonym kilde med kodenavnet “CITIZENFOUR”. Vedkommende forteller at han har store avsløringer rundt den amerikanske staten han vil avsløre, og siden Poitras tidligere har laget kritiske filmer som The Oath, mener personen at hun egner seg til å lage denne filmen. The Guardian-journalist Glenn Greenwald inviteres også, med Poitras, til et møte på et hotell i New York, med mennesket bak kodenavnet – nemlig Edward Snowden.
Verden er ikke ukjent med filmer som “avslører” statshemmeligheter, og Michael Moore har fått mye oppmerksomhet med opprivende dokumentarer som Fahrenheit 9/11 (vinner av Palme d’Or). Likevel er det utrolig å bivåne noe så konkret som det filmen Citizenfour er. Fakta legges på bordet, og det er nærmest umulig å betvile det som kommer frem.
“Hva mer skal denne filmen tilføye?”, var et spørsmål jeg spurte meg selv før jeg så filmen. Den avslører heller ikke så mye nytt angående overvåkingsskandalene, da de fleste sakene allerede er publisert som artikler. Det filmen virkelig klarer å sette spissen på er den ekstreme klappjakten som foregikk på de involverte. Snowden (selvfølgelig), og hans familiemedlemmer får kjenne det enorme presset fra NSA (eller er det CIA? eller den amerikanske regjeringen? FBI?), med høydepunktet da de klarer å stoppe muligheten for kjæresten til Snowden til å betale husleien sin.
De er ikke de eneste! Til og med kjæresten til journalist Greenwald får smake på hvordan det er å være sammen med noen som bidrar til “spionasje” og “landsforræderi”. Poitras også blir forfulgt av ukjente mennesker, og hun får veldig godt frem denne paranoide følelsen av at “storebror ser deg”, og i dette tilfelle faktisk følger etter deg overalt du går. Dette kunne vært en bra konspirasjonsthriller, men dette skjer. Ufattelig. Sjokkerende er det også når de viser frem videoklipp fra Kongressen, og andre politiske arenaer, hvor NSA-direktøren åpenlyst lyver til de amerikanske politikerne. Etter filmen sitter jeg også igjen med inntrykket av at den amerikanske regjeringen, og politikerne i Kongressen, ikke har en dritt å si mot NSA når alt kommer til stykket.
I filmen kommer vi også mye tettere inn på selve personen Edward Snowden. Han er veldig opptatt av at det ikke skal bli så stort personfokus i saken, men jeg er helt fascinert over hvor selvoppofrende, reflekterende og godhjertet han er. Mannen risikerer livet sitt for å få denne informasjonen ut til verden, og selv om han ikke vil det og jeg gjerne vil hjelpe han med å dempe heltedyrkelsen, er det vanskelig å ikke sette han sammen med Gandhi, Jesus, Martin Luther King og alle de andre ikoniske fredsfigurene.
Man kan på mange måter si at Poitras fikk en gavepakke av de sjeldne når Snowden kontaktet henne, og dette er forsåvidt sant. Likevel er det mye arbeid igjen, og hun har gjort en strålende jobb med å lage dette til den fantastiske dokumentaren det er. Hvis du av en eller annen grunn intenst hater dokumentarfilm bør du likevel få sett denne, bare for å minne deg selv om at fiksjon iblant føles nærmere virkeligheten enn virkeligheten selv.
