Tidlig i første akt, namedropper Coda dramakomedien Glee, så la oss snakke om Glee. Glee anses som en av de verste husmorspornoene, dagtv, voksne-later-som-om-de-er-tenåringer-og-synger-om-sex-med-andre-tenåringer-mens-de-er-omringet-av-cheerleadere-i-miniskjørt, bullshit drama seriene som du kan finne på skjermen. Likevel vil jeg gi Glee to gullstjerner. Én, serien får fram at musikk er gøy. To, serien har handikappet representasjon. Den representasjonen er ganske ofte dritt, men den er jo der da.
Coda får også disse to gullstjernene. Selv om jeg ikke kjenner til mye av musikken som brukes, flyter intensjonen lett, så selv om jeg er en gammel skrue (ok, jeg er 28) henger jeg med. Og Coda har karakterer med handikap, og de er kritiske til plottet, men mer om de snart. Grunnen Coda vil sammenlignes med Glee, om jeg skal gjette, er ikke så vi ser hvor de er like, men for at vi skal se hvor Coda er bedre.
Ruby (Emilia Jones) er en ganske typisk romcom fokuskarakter. Hun er jordnær og pen, men ikke så pen at nerder blir redde. Hennes venneflokk består av nøyaktig én, om vi ikke teller brødre, romantiske interesser og mentorfigurer, og hun drømmer om å forlate redet og bli en sanger. Den største tvisten på kjent formel her er hennes familie. Hennes døve mor, far og bror. De, som så tragisk er frastjålet gleden av musikk, forstår ikke Rubys drøm om scenen, og vil heller fengsle henne på familiebåten (hvor de er avhengige av en hørende person pga. HMS lover, og USA er et bullshit land å være handikappet i).
Her kan vi gå tilbake til Glee. Sesong 4, episode 10, sesongens julespesial. I en liten mikroepisode får vi se hvordan Arties liv ville vært dersom han aldri landet i rullestolen. Vi får høre opp og ned om hvor kritisk det er spesifikt at *han* var i pine slik at andre personer lærte sympati. Sånn at Artie kunne stille som emosjonell hjelp for noen andre når de kom i en bilulykke. Hvordan uten han, ville det aldri vært en Glee klubb til å begynne med. Hele Arties karakter, skade, utvikling og handikap, kokt ned til et trappetrinn for de andre kormedlemmene å nå høyere fra. Og dette er avbildet som romantisk og ideelt. Rare Kristne ideer om selvoppofrelse dyttet på en karakter som hadde alle grunner til å bli noe mer.
Coda er aldri så ille som “Hvis ikke du hadde blitt en krøpling, så hadde noen andre dødd”, men det er ganske slitsomt å sitte gjennom enda en film hvor opplevelsen av å leve med noen med handikap er prioritert over opplevelsen til de handikappede selv. Filmen nagler jo mange aspekter hos de hanikappede: Vi utvikler en sans for humor, både som selvforsvar, men også fordi vi er jævla funny, vi foretrekker ofte hverandres selskap over de kapable, og vi er alle 100% fantastiske til å pule. Helt sant. Men dette blir overdøvd (heh) av filmens fokus. Ruby må forlate redet, og familien, til tross for alt, er hennes største hinder.
Jeg er kanskje veldig negativ når jeg skriver dette. Jeg er for eksempel svak for farsfigurer på skjermen, og Coda har to fan-fucking-tastiske mannementorer for Ruby. Hennes biologiske far (Troy Kotsur) har filmens mest morsomme øyeblikk, og også den mest hjerteskjærende. Og korleder Bernando Villalobos (Eugenio Derbez) bringer litt etnisitet i denne veldig, veldig, unødvendig hvite filmen, når hvor han kaprer midpunktet i hver scene han er. Og musikken er jo god, og på ingen måte like overprodusert skvulp som du finner i Glee (jeg er halvveis gjennom sesong 5 nå, don’t @ me).
Altså, filmen er god. Kanskje tilogmed fantastisk. Jeg er bare ganske lei av å bli avbildet som en byrde på alle venner og famile. Jeg har ikke lyst til at hver karakter jeg har noe til felles med er et anker for de som er raskere, sterkere, penere enn dem. Egoistisk av meg, kanskje, men hvis du ikke har lyst til å vurdere de handikappedes synspunkt, kan du drite i å lage film om oss.
Coda: regissert av Sian Heder. Medvirkende - Emilia Jones, Marlee Matlin, og Troy Kotsur. Spilletid 1 t 51 min. Tillat for alle. Premiere 19.11.2021
