Om du ikke så, eller ikke husker Dreamworks The Croods (2013), så vil jeg begynne med å nevne at tematikkmessig så er den klin lik The Mitchells vs. The Machines (utgitt tidligere i år på Netflix): bare bytt ut robotapokalypse med steinalder, og legg til en tenåringsgutt til kjernekarakterene. Tenåringsjente ønsker mer avstand fra familien, men far klarer ikke å gi slipp. Begge filmene er roadtrip fortellinger hvor de viktigste karakterene er tenåringsjenta som vil forlate redet og hennes far som ikke klarer å gi slipp. Største forskjellen er kanskje at Katie ikke er direkte motivert av en gutt, i motsetning til Eep, som faller pladask for den første tenåringen som hun møter.
Oppfølgeren starter mer eller mindre der den forrige sluttet for åtte år (i vår tid) siden. Steinalderfamilien Crood bruker hver dag på å reise i retning solnedgang på jakt etter paradiset I Morgen, og hver natt på å sove i klynge. Og for steinaldermennesker virker jo dette som livet, men foreldreløse Guy, som har vandret marken solo i årevis føler at dette blir for trangt, og setter hjulene i gang for å etablere en egen flokk med Eep. Øyeblikk etter kolliderer flokken med familien Betterman, vekt på Better, som kjente Guy og hans foreldre fra gammelt av. Enda verre, de er langt mer “utviklet” enn Grug, Eep og resten av hulemenneskene. Dette fører til hovedkonfliktene i filmen: Selvstendighet i kontrast mot kjernefamilien, tradisjon kontra modernitet.
Animasjonen har fått en klar oppgradering i de åtte årene mellom filmene. Fargene er sterke, og bevegelsene fulle av energi. Forrige film var veldig grå og brun de første 30 minuttene, men her starter filmen strakt ut i en jungel som kunne glidd rett inn i Willy Wonkas mannehule. Animatørene flexer også en pen del mer enn forrige film. Mye flytende hår og vesker, pelsen på dyrene er rikere, og parykken på folka er villere. Og siden omtrent 80% av karakterene har fysikken til Hulken er det mange unnskyldninger for å hoppe mellom hardtslående action og slapstick.
Det vanlige problemet med dubbet media er dessverre også tilstede her. Flere vitser faller flate for meg, siden oversettelsen ødelegger både for timing og ordspill. Heldigvis er ikke humoren 100% avhengig av puns og popkultur. Som sagt er det masse slapstick, ingeniørkunst à la Flintstones, og annen visuell humor som trenger få ord, og ofte er bare designet til de forskjellige skapningene og karakterene gode nok til å få en latter. Likevel vil jeg anbefale filmen på engelsk, hvis du kan, siden filmen har ganske mye stjernekraft blant stemmeskuespillerne, i hvert fall for oss nerder. Vi snakker om en film som har Ghost Rider, Green Lantern, Gwen Stacy og han digre dvergen fra Infinity War. Definitivt der alle kjenner Cage, Reynolds, Stone og Dinklage fra, ikke sant? Og så har vi Kelly Marie Tran som Dawn, som er en personlig favoritt, og som har noen veldig morsomme øyeblikk, i tillegg til de emosjonelt sterkeste scenene.
Som sosial kommentar føler jeg filmen fomler ganske mye. Plottet flytter seg etter hvert inn på en kommentar på gentrifisering, kolonisering, etnisitet og miljø, noe som går litt på trynet når de fire “etnisitetene” som presenteres er solbrunt menneske med muskler, solbrunt menneske med glatt hår, apekatter, og stor apekatt. Det er også kjønnsskille på gang som treffer bedre, spesielt herlig er det å se tvisten med at tenåringsjentene ikke blir romantiske rivaler, og heller går i en “instant besties” retning. Jeg kan lett tilgi at filmen smelter ned til “Jentene kan også løse plottet med vold, og rydde opp etter gutta”, som jeg tror mange kan synes er ganske kjedelig, siden det leder til noen konge scener rundt slutten, og uten å røpe for mye så tror jeg Freud ville vært veldig interessert i filmens tredje akt. Mye falliske element på gang.
Dreamworks viser seg å være ganske gode på oppfølgere, særlig sammenlignet med Disney. Kan jeg ærlig si at Croods: En Ny Tid er et mesterverk? Nei. Men jeg kan definitivt si at den er bedre enn originalen, noe som rart nok ikke er normen for kinofilm.
Croods: En Ny Tid: regissert av Joel Crawford. Med: Nicolas Cage, Ryan Reynolds, Emma Stone, Peter Dinklage og Kelly Marie Tran. Spilletid: 95 minutter. USA. Aldersgrense 6 år.
