Bouli Lanners har både skrevet, regissert og spilt i denne følelsestunge blandingen av krim, drama, komedie, og det som verre er. Et utstøtt par som frykter at verden skal gå under, prøver så godt de kan å holde seg under radaren til to utbrente dusørjegere, Cochise (Albert Duponel) og Gilou (Bouli Lanners). I et fransk landskap, som til tider kan minne om en post-apokalyptisk verden, følger vi en lavmælt og diskré katt og mus-jakt. Alt dusørjegerne har å gå etter, er et mobilsignal som kun er aktivt noen få sekunder om gangen, og vi blir etter hvert introdusert for bygdetullinger, kjærlighetsflammer, gangstere og en person som har litt for mye til felles med Jesus, inkludert navnet.
Det er vanskelig å si så mye mer om plottet av filmen. Ikke fordi jeg er redd for å røpe handlingen, men fordi det ikke skjer så veldig mye mer enn det som allerede er nevnt. Dette er ikke en film som skal engasjere publikum ved hjelp av spektakulære spesialeffekter, actionfylte scener, eller en unik historie. Dette er en film som portretterer mange ulike karakterer, følelser og til tider obskure situasjoner. Jeg kan ikke kalle det noe annet enn et psykologisk drama.
Dusørjegerne er åpenbart utbrente, der de rusler rundt som to pensjonerte klubbmedlemmer i en kriminell MC-klubb. Til tross for en lite tilfredsstillende introduksjon av karakterene, blir vi etter hvert mer enn godt nok kjent med så å si alle rollene i filmen, og det blir mer og mer utydelig hvem vi skal heie på. Vi får en enorm sympati for både jegerne og paret som er på flukt, og jeg tok meg selv i å håpe på en god, gammel lykkelig slutt, der alle karakterene kommer godt ut av situasjonen. Om mine ønsker ble oppfylt, må du nesten gå på kino for å finne ut av.
Til tross for at filmens sterkeste side er dypdykket i karakterene, ble det til tider litt for langdrygt for meg. Lange scener med dialog kan være helt fantastiske, og jeg kritiserer verken skuespillerprestasjoner eller manus, men dialogen må i det minste gi meg noe. Øyenbrynene reiste seg da jeg skjønte at filmen kun varte i 92 minutter, for det kunne til tider kjennes ut som en tretimers film. Alt i alt en god film, og med litt finpuss her og der kunne det vært et mesterverk.
De første skal bli de siste (Les premiers les derniers) - Regissert av Bouli Lanners, skrevet av Bouli Lanners, Med; Albert Dupontel, Bouli Lanners, Suzanne Clement, Michael Lonsdale m.fl. Nasjonalitet: Belgia/Frankrike. Lengde: 1 t 32 m. Premiere: 12.05.17
