De nærmeste – Regi: Anne Sewitsky – Norge – 1 t. 46 min.
Det har vært en god vår for norsk kinofilm. Mine favoritter er så langt Drone, Svenskjævel, Kvinner i for Store Herreskjorter og Den Tilfeldige Rockestjernen. Alle filmer verdt å se, verdt å diskutere, verdt å drøfte. De Nærmeste er alle disse tingene. Jeg vet bare ikke om jeg likte det jeg så.
Charlotte (Ine Marie Willmann) møter halvbroren Henrik (Simon J. Berger) for første gang i voksen alder. De utvikler kjapt et forhold av ganske intim natur. Det er ganske tydelig at Charlotte sliter med sitt, og vi følger hennes vei gjennom en ganske tung tid.
Jeg må helt ærlig si at jeg er usikker på hva denne filmen vil prøve å fortelle meg med denne historien. Det er så mange måter å tolke den på. Det kan være snakk om et oppgjør med foreldregenerasjonen, morsrollen og dagens ungdoms impulskontroll, eller det kan være noe helt annet. Jeg vet rett og slett ikke. Derfor er det vanskelig for meg å dømme hvorvidt dette er en bra film eller ikke, men det er heller nødvendigvis ikke poenget.
Det jeg derimot kan si er at det er et par småting som drar meg ut av mine tanker og refleksjoner rundt filmen, og den største og mest irriterende av disse er språket. Aldri i løpet av mine snart 24 år har jeg hørt noen snakke slik de gjør i denne filmen. Her er det snakk om muntlig bokmål. 100% rent norsk. En liten sak å irritere seg over, jeg vet, men det føles unaturlig å lytte til det i lengden. Kanskje det bare er fordi jeg er trønder.
Som jeg nevnte innledningsvis så er denne filmen verdt å se, verdt å diskutere og verdt å drøfte. Tre ting jeg ser etter i en film mer enn noe annet. Andre vil nok komme til helt forskjellige konklusjoner enn det jeg har gjort, og slikt sett har regissør Anne Sewitsky lykkes i sin debutt. Jeg er spent på å se hva annet hun kan komme med i fremtiden.
