Hypnotisk og raslende reise i levende fotografier.
Handling
Denne filmen om andre verdenskrig handler ikke om kamper eller helter, men om en mindre kjent del av perioden. Stalin satte i gang massedeportasjoner av mennesker fra de baltiske landene. De ble fraktet som dyr til Sibir, der de i realiteten arbeidet som slaver i kollektivbruk. Nesten 600.000 baltere ble deportert i 1941, og denne filmen baserer seg på brev fra en estisk kvinne til sin mann. Erna (Laura Peterson) lever en bekymringsfri tilværelse med sin Heldur (Tarmo Song), og deres lille datter. En dag brytes idyllen. Filmen skildrer livet i arbeidsleirene, og Ernas savn etter sin ektemann og sitt hjemland.
Levende fotografier
Etter årtusenskiftet har vi sett mange ulike filmer om andre verdenskrig fra forskjellige europeiske land. Vi hadde den klassiske heltefilmen i Max Manus, danskene hadde den kritiske Flammen og citronen, mens Putin-Russland kjørte på med IMAX-blockbusteren Stalingrad. Lille Estland kommer her tuslende med et filmverk som tar en helt annen og uventet retning. Med unntak for anslaget, er filmen utelukkende “frosne” situasjoner, der kameraet svever rundt og fanger inn ansiktene og øyeblikkene. Det er som å bevege seg rundt i et gammelt fotografi, forsterket av det flotte visuelle uttrykket i svart-hvitt. Det er en fascinerende teknikk, der alt virker å gå i fryktelig sakte film, noe man ser der noen blunker eller vinden tar i klærne.
Rørende historie
Med en så radikal tro på bildene i sin rene og skjære uttrykksfullhet, koblet med en oppsiktsvekkende teknikk, setter Helde seg samtidig i fare for å lage en “fotofilm”, slik forrige ukes premierefilm, En natt i Berlin, endte opp med å være. Scenene i Der vindane møtes er velkomponerte og stemningsfulle i sin dramatisering av slit, lidelse og lengsel. Det ikke-diegetiske lydbildet og den klassiske musikken bidrar sterkt til opplevelsen. Helde forteller en rørende historie, uten å bli sentimental. Ernas kontinuerlige fortellerstemme er god, men kombinasjonen av voiceover og frosne bilder kunne med fordel vært mer variert i utførelsen. Formen oppleves gjentakende i lengden. Når det er sagt, er det filmens særegne skildring av menneskeskjebner som sitter igjen. Pussig nok handler den i likhet med en annen film på kino i år, Mandariner, om estere bosatt langt unna hjemlandet. Av disse er Der vindane møtes mer kraftfull.
Til tross for noen statiske sekvenser, har Martti Helde laget en glimrende debutfilm, der han på dyktig vis forener form og fortelling. Der vindane møtes er dessuten en modig fortalt film om et nasjonalt traume.
Der vindane møtes – Skrevet og regissert av Martti Helde. Spilletid: 1 t. 27 m. Land: Estland. Premiere: 11. september 2015. Aldersgrense: 12 år.
