Alle dyrene i parken jobber for å samle så mye nøtter som mulig for den kommende vinteren. På grunn av et feilsteg blir hele eiketreet, som er fylt av nøtter, et flammende inferno og ekornet Egon, vår hovedkarakter, blir forvist fra parken pga denne uheldige hendelsen. På vei ut i byen sammen med sin kompis, en stum rotte, snubler de over en butikk fylt av nøtter, som kan være redningen av parkens samfunn av gnagere, men eierne av butikken er en gjeng banditter som planlegger et bankran. Som en parallellhandling til dette ønsker Egon å rane butikken for deres hav av nøtter, men komplikasjoner finner sted når dyrene i parken får vite om dette stedet.
Dette 3D-eventyret, som minner om en kombinasjon av Over the Hedge og A Bug’s Life, snubler fra gren til gren allerede i begynnelsen. Når en voksen mann som meg ikke helt forstår hvem vi skal heie på og hva som egentlig skjer på skjermen, undrer jeg på om den yngre garde, som er filmens målgruppe, vil forstå det bedre enn meg. Plottet henter seg underveis, men havner i nye feller. Plutselig sjonglerer filmen med altfor mange skurker. Ikke nok med at Egon blir stemplet som en antihelt i begynnelsen pga eksplosjonen i eiketreet, men du har et sterk hierarki i parken med tvilsomme gnagere og en dømmende leder. Det er også skumle rotter i byen, en vaktbikkje som er ute etter dem og en gjeng bankranere, som i tillegg får enda flere banditter på laget, som er enda skumlere. Ingen får tid til å etablere seg og når du allerede sliter med hvem du skal heie på, er det synd at filmen forverrer situasjonen med et hav av ukjente antagonister med svakt etablerte motiver. Jeg sitter og klør meg over valgene filmen gjør og kjøper ikke at gnagerne lager lyder, som menneskene like i nærheten hører, men i neste scene lager de enda mer støy, som menneskene ikke legger merke til. Eller hvordan en eksplosjon ødelegger hele deres hjemsted i begynnelsen av filmen, men senere gjør en annen og mye sterkere eksplosiv kilde det samme, uten at noen får en skramme.
Denne filmen blir dubbet på norsk, men i motsetning til de fleste anmeldelsene til Jump Cut, som stiller seg kritisk til norsk dubb, synes jeg det ble håndtert meget godt i dette verket. Med Anders Bye, Siri Nilsen, Nils Ole Oftebro, Dennis Storhøi, Per Christian Ellefsen og mange fler som preger stemmeregisteret, gir den mye sjarm med dialektbruk og tonefall. Som du sikkert skjønner ut fra navnet til hovedkarakteren, som egentlig heter Surly i originalversjon, er han oppkalt etter Egon Olsen fra Olsenbanden-filmene, som passer med temaene i filmen og hvordan karakteren oppfører seg.
Det er derimot latterlig at det blir den norske dubben som hever filmen, for alt annet er ellers helt på trynet. Halvparten av filmen er en rekke jaktsekvenser etter den andre. De har alle nøyaktig samme dramaturgiske struktur og skjer uten noe pusterom. I motsetning til Mad Max: Fury Road, som fungerer som en hel jaktsekvens, har den ikke de samme problemene som Det elleville nøttekuppet. I denne animasjonsfilmen serverer vi forutsigbare situasjoner, prompehumor, uvisshet om hvem vi er redd for og et kaotisk rot av dumhet og 3D-effekter som kastes mot fjeset. Det finnes to typer 3D-filmer. De som lar deg involvere inn i en verden, så du nesten sitter «inne i filmen», og de som bruker billige triks med ting som treffer publikum i fjeset, noe jeg heller forbinder med attraksjoner i Hunderfossen Familiepark. Denne filmen kunne like gjerne blitt sendt til Lillehammer og blitt vist der istedenfor.
Det er altfor mange karakterer, altfor mange skurker og ingen karakterutviklinger. Det er ikke det eneste. Enkelte karakterer er direkte kopier fra Pixar-filmene. Så mye at jeg vedder på at søksmål kan komme i nærmeste fremtid om noen bringer dette frem. Det finnes utallige måter å designe rotter på, og så langt vi har kommet med computer-genererte animasjonsfilmer, skjønner jeg ikke hvorfor de ikke greide å finne på noe selv.
Det elleville nøttekuppet greier å hente seg noe underveis i filmen og holder stødig kurs mot finalen, men i løpet av de 85 minuttene har jeg lært særdeles lite om denne verdenen. Toy Story, som er nesten like «lang», greier å sjonglere mange karakterer, men likevel gi oss det vi trenger av informasjon om dem, holde et konsist løp, en definert antagonist og en mye rikere og spennende verden. Dette gnagerverket gjør praktisk talt det motsatte. Og ikke nok med det, men den har en pinlig montasjesekvens til Psy sin YouTube-hit «Gangnam Style», som føles så utdatert, flau og upassende i filmen, at de velger å gjenta den med full guffe under rulleteksten (med en animert Psy som danser med alle karakterene i filmen). Det elleville nøttekuppet holder seg noe oppe av diverse spenningsmomenter, utviklingen mot siste akt og den norske dubben, men bortsett fra det er du nøtt til å styre deg vekk fra den.
