Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant – Regi: Bobbie Peers – Norge/Sverige – 1 t. 31 min.
Pussig og temperaturløs fortelling fra kalde Nord-Trøndelag.
Om regissøren
Den norske regissøren Bobbie Peers spillefilmdebuterer med Dirk Ohm, men er forlengst blitt tørr bak øra. Etter å ha fullført utdannelsen på anerkjente London International Film School i 1999, gjorde han braksuksess med kortfilmen Sniffer i 2o06. Denne snodige godbiten vant Gullpalmen for kortfilm i Cannes, og er til dags dato den eneste norske filmen med en slik utmerkelse. Siden har han gjort flere kortfilmer, og jobbet i reklamebyrå.
Handling
I 2003 forsvant den tyske tryllekunstneren Dirk Ohm, mens han var på reise i Grong i Nord-Trøndelag. Denne virkelige hendelsen er utgangspunktet for en ellers fiktiv fortelling. En ensom og melankolsk illusjonist blir funnet forfrossen i bilen sin, og han begynner å fremføre på Hotell Grong hver kveld, i bytte mot kost og losji. Samtidig forsvinner en ung kvinne, og Ohm blir innblandet i leteaksjonen. Han innleder et slags fantasiforhold til denne kvinnen.
Many years in the making
Til tross for suksessen i Cannes med Sniffer, tok det mange år for Peers å debutere i langfilmformatet. Flere prosjekter har antakeligvis rent ut i sanden siden, men i samarbeid med manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen (Kampen for tilværelsen, Wim Wenders Every Thing Will Be Fine) fikk han stabla en film på beina. Når det er sagt, så har Dirk Ohm også tatt tid. Innspillingen foregikk vinteren 2013, og premieredatoen ble flyttet fra sent 2014 til mars 2015. Forventningene har vært høye, men klarer filmen å overbevise?
Toneskifter og snodig stemning
Det er mye å like med filmen, for eksempel fortellingens konsept og opprinnelse. Peers og fotograf Jakob Ingimundarson tar seg god tid, som demonstrert i det fine anslaget, der Ohms nedsnødde bil blir funnet i veikanten. Naturen rundt er flott, og skildringen av lokalsamfunnet er god, men fortellingens univers blir for meg en smule uklart. Det er forsøkt å skape en snodig og særegen stemning, men denne brytes opp av toneskifter. Det småabsurde kræsjer med det varme og koselige eller det sorgtunge. Det virker av og til som skuespillerne ikke spiller i samme film.
En uoppsiktsvekkende mann
Manusforfatter Johannessen uttalte til VG at de ville lage “en hyllest til en tvers gjennom uoppsiktsvekkende mann”. Det er en fin tanke, men det var ingen enkel oppgave de satte seg fore. Filmen savner sårt trollbindende karakterer og en engasjerende historie. Selv om August Diehl (Inglorious Basterds, Salt) gjør en god innsats, blir rollefigurens apatiske framtoning irriterende i lengden. Når det gjelder fortellingen, er oppbygningen minimal og løsningen kjedelig og lettvint. Greit nok at filmskaperne har fokusert på andre ting enn krimgåten, men da blir det for dumt å markedsføre dette som årets påskekrim på kino.
Vi får håpe Peers får flere sjanser, for Dirk Ohm ender dessverre opp som noe skuffende. Han har åpenbart teft for faget, men trenger helt klart sterkere karakterer for å lykkes i langfilmformatet.
