[usr 2]
Når en først skal lage film om troskrise vil jeg påstå at det er ganske vågalt å la være å inkludere ateisme, eller i det hele tatt et avslappet religionsforhold, i filmens sentrale diskurs. Regissør Jorunn Myklbust Syversen (Hoggeren) setter den ubekvemme og undertrykkende trosvarianten opp mot både latterlige og ekstreme alternativer, med en usikker og depressiv Mirjam (Josefine Frida Pettersen) plassert et eller annet sted i midten. Å måtte velge det beste av flere onder virker på et tidspunkt nesten som filmens poeng, men Syversen er heldigvis noe mer nyansert enn det. En gjenkjennelig situasjon er det nok kun for de færreste av oss, og filmen ender til en viss grad opp med å fremstå som et overdrevent, nesten karikert bilde av trosdilemmaet. Direkte frustrerende er det å se Mirjam kave hjelpesløst rundt i et hav av hykleri og løgn, og ikke alltid på en god eller forståelig måte.
Mirjam er regjerende verdensmester i disco freestyle-dans og stedatter til Pastor (Nicolai Cleve Broch) av menigheten Friheten. De to bor sammen med Mirjams mor (Kjærsti Odden Skjeldal) og yngre søster i et helkristent hushold. Fest, lys og show preger Mirjams hverdag, både i Frihetens hippe, ungdomsorienterte samlinger og på dansegulvet under øvinger og konkurranser. Usikkerhet og hemmelighold rundt hennes biologiske far skaper anspenthet mellom mor og datter, og høylytt konflikt mellom husets foreldre gjør tilværelsen stadig tyngre. Danserutiner begynner å glippe. “Tvil i troen” prekes det litt hintende i en av Frihetens samlinger og nesten som om startskuddet smalt begynner tvilen om både foreldre, egenverdi og tro å sette inn hos Mirjam. I et desperat forsøk på å passe inn og føle seg tilfreds oppsøker og utforsker Mirjam andre menigheter og religiøse skikkelser, blant annet sin onkel som er TV-predikant og en sommerleir ledet av en svært tvilsom skikkelse (Andrea Bræin Hovig).
Myklebust Syversen klarer dessverre ikke å få igjennom noe konkret eller hardtslående budskap, men leverer isteden en film som delvis dykker inn i religionsskrekk-sjangeren, men på en absurd og urimelig, ja egentlig latterlig, måte, og delvis inn i verden av eksistensiell (tros)krise. Mye spilletid vies til diverse prekener og uttalelser, men istedenfor å utforske en langt mer interessant forskjell mellom sunn og usunn tro blir filmen et sirkus av religiøst tullprat med en usikker og desperat tenåring som eneste holdepunkt. Det er langt fra skremmende og virkelighetsnært, og omtrent en hver form for rasjonell diskusjon uteblir, både filmatisk og hos karakterer. Syversen velger en tvetydig siste dialog, som i seg selv faktisk er ganske glimrende, men som en avslutning på det foregående, og svært forenklede religiøse kaoset blir avslutningen uvesentlig, et siste (og eneste) forsøk på å komplisere fortellingen.
I en scene rundt filmens midtpunkt anklager en karakter Frihetens prekener for å være fulle av lys, show og musikk og dermed forstyrrende for det indre møte med Gud, og den samme følelsen sitter man egentlig igjen med etter filmen. Et spetakkel av stadig mer urimelig religion, pakket og presentert rundt en blinkende disco-kjerne, og med et ønske om å si… ingenting nytt? At streng religion er problematisk? At ekstrem religion er ekstremt?
Det beste Disco har å by på en skuespill og dans, og med en litt frisinnet lesning av filmen kan den kanskje tolkes som en annen side av dagens depresjonspregede medietilværelse, med tematikk om det å ikke være bra nok, det å ønske å passe inn, og det å konstant strebe etter å være best. Men om dette var målet ville jeg heller foretrukket at Syversen gikk rett på sak.
Enten planen var et skremmende bilde av religion eller en tankevekkende utforskelse av indre krise så bommer i stor grad Disco. En håndfull gode scener kombinert med solid skuespill i bunn gjør at filmen unngår å bli en total fiasko, men det helhetlige inntrykket er likevel en film som fremstår som totalt unødvendig, med minimalt rom for ettertanke. Når det i tillegg er svært lite ren underholdning å finne blir det vanskelig å se på filmen som noe annet enn et mislykket forsøk på engasjerende religionsdebatt.
Disco – skrevet og regissert av Jorunn Myklebust Syversen; med Josefine Frida Pettersen, Nicolai Cleve Broch, Andrea Bræin Hovig, Espen Klouman Høiner og Kjærsti Odden Skjeldal. Spilletid: 1t 35m. Land: Norge. Premiere: 04.10.19. Aldersgrense: 12 år.
