Godt skuespill, stilsikkert men forutsigbart jazz soundtrack og en film som prøver unngå klisjeer.
Kan teknologi gi lykke? Kan man, eller kanskje bedre, burde man elske en robot? Det er spørsmål som Drømmemannen prøver og kanskje ikke får svar på, sånn sett så ligner den veldig og samtidig er vidt forskjellig fra en film som Her (2013).
Alma (Maren Eggert) er en forsker som for å få penger til forskningen sin går med på «beta teste» et nytt produkt: en robot konstruert helt etter hennes ønsker ment å være hennes idealpartner. Resultatet blir Tom (Dan Stevens).
Med Alma som overhodet ikke er interessert i romantikk, og Tom som trenger interaksjon for å forbedre sine væremåter, er det en oppskrift for et bredt spekter av scener, og ikke ikke alle fungerte like godt på meg. Uansett er scenene godt hjulpet av generelt godt skuespill og spesielt av Eggert og særs Stevens som en selvlærende AI, spesielt da på mimikk.
Denne filmen har ofte blitt omtalt som romantisk komedie eller sci-fi, men for meg var «Drømmemannen» hverken av delene. Det trenger ikke nødvendigvis være en dårlig ting, for en som hater romantiske komedier og elsker sci-fi. Klisjefylt og sjangertro var det i alle fall ikke.
Dette er en film som ofte prøver å være filosofisk, romantisk, eller komisk. Ofte faller den litt mellom stolene for min del, men den fikk meg til å reflektere, så du kan jo se hva du synes?
Drømmemannen. Med bla: Maren Eggert, Dan Stevens, Sandra Huller, Hans Low. Regi: Maria Schrader Manus: Jan Schomburg, Maria Schrader, Emma Braslavsky Land: Tyskland Språk: Tysk Aldersgrense: A (Tillatt for alle) Spilletid: 105 min På kino: 8.oktober 2021
