Vi befinner oss i Paris’ spenstige uteliv på tidlig 90-tallet, hvor unge Paul starter sin karriere som DJ. Han er kanskje en kjedelig fyr, som få legger merke til, men det han har er store drømmer. Elektronika spirer i undergrunnen og han dykker ned i en verden med kjærlighetsforhold, narkotika og en musikksjanger bedre kjent som «French house».
I det filmen setter i gang til suggerende utelivstempo og nydelig kinematografi, lurer man litt på hva filmen vil fokusere på. På et tidspunkt undret jeg på om dette var en allegori til Daft Punks historie, noe ala det Inside Llewyn Davis gjorde med Bob Dylan. Da skjønner jeg at fokuset ikke er helt på plass og det trekker meg litt vekk fra denne verdenen regissøren har skapt.
Regissør Mia Hansen-Løve, som til tross for sitt særdeles norske etternavn, faktisk er fransk og legger handlingen til de store og små klubbene i Paris. Eden gjør et dypdykk i housemiljøet som filmen presenterer kronologisk, fra 90-tallet til slutten av 2000-tallet. Men dypdykk er det kanskje ikke, for i løpet av 131 minutter får vi lite substans. Jeg har ikke like stor kunnskap om elektronika, house og garage, som jeg har om rock, og jeg følte jeg ikke lærte så veldig mye mer. Det jeg fikk var derimot en særdeles genuin følelse av festlivet gjennom kinematografi, musikk og skuespillernes prestasjoner.
Det er trist å si for jeg ville så gjerne elske denne filmen. Det er et mesterverk inne i den. 70-tallets hard rock ble nydelig illustrert i Almost Famous (2000) og det er noe her i Eden også. Det meste sitter, men historien og tempo er ikke på plass. Noen filmer føles ikke lange, slik som de hypnotiserende scenene i Koyaanisqatsi, så føles det ikke ut som du ser på et fly som ruller på flyplassen i 5 minutter. Den har et naturlig sakte tempo, som aldri føles kjedelig. Eden har et dårlig, sakte tempo og selv om filmen er litt over 2 timer lang, føles den mye, mye lenger. Saktegående filmer er selvsagt ikke en gjenstand for kritikk i seg selv, men da er andre elementer på plass som får dette til å fungere. Eden er for flat til å få det til.
Den er subtil og bittersøt, med en flott skildring av hovedkarakterens Paul reise gjennom nesten 20 år. Det er kanskje noe repetisjon i kjærlighetsforholdene, men de har alle en viktig funksjon, som gjør det meget interessant å følge med på. Han og kjærestene er komplekse, selv om Pauls vennegjeng er gørrkjedelig å se på skjermen.
Filmen er intim og nydelig opplevelse. Fylt av euforiske basslinjer og drømmende atmosfære. Men med mangel på perspektiv og flyt i historien blir dette en fest som rett og slett ikke føles som en fest. En god fest har et bra vors, et vilt party og nach med de nærmeste. Her henger det så lite sammen og vi faller, helt forvirret, rett på nachspielet.
Eden – Regissert av Mia Hansen-Løve; skrevet av Mia Hansen-Løve og Sven Hansen-Løve; med Félix de Givry og Pauline Etienne.
Spilletid: 2 t. 11 m. Land: Frankrike. Premiere: 14. august 2015. Aldersgrense: 11 år.
