Imponerende regidebut om arv og sjel
Karamakate er en eremitt som bor langt inne i Amazonasjungelen, og er den siste igjen av sitt folk etter flere århundre med kolonialisering og tvangskonvertering av Sør-Amerika. Filmen følger ham gjennom to perioder av hans liv – Den unge sjamanen, med sterk avsky for kolonialmaktene som ødela hans kultur og de som gav seg over til de – Og den eldre og mer erfarne sjamanen, 30 år senere, som har latt seg tydelig prege av ensomheten og skyldfølelsen av å ikke fått føre sin kultur og arv videre.
MacGuffin til skogs
Som en film-noir i samme gate som The Maltese Falcon, er filmens rammeverk konstruert rundt en søken etter den sagnomsuste planten Yakruna, som innehar kvaliteter som i grunnen ikke forklares. Som ung må Karamakate hjelpe den dødssyke oppdagelsesreiseren Theodor og hans kompanjong, Manduca, med å finne en sjelden plante som kan redde hans liv, og 30 år senere hjelper han botanikeren Evan med å finne den samme planten. Dette enkle premisset åpner opp for en interessant karakterstudie av Karamakate, og hvordan han påvirkes gjennom begge reisene inn i en verden som har vært i stadig forandring siden han rømte til skogs.
Som ung får Karamakate bevitne det han kaller ødeleggelsen av sitt folk , der bl.a. barn har blitt tvunget til å gi avkall på sine «hedenske» tradisjoner, ta til seg kristne navn og andre stammer har begynt å omgjenge seg med omverdenen. 30 år senere tråkker vi i de samme sporene fra hans forrige reise, og opplever det som har skjedd siden sist han befant seg i de samme traktene.
Det klippes parallelt mellom disse historieforløpene gjennom filmen, og kontrasterer hverandre fint … på papiret. Der Karamakates ferd med Theodor og Manduca er en kamp på liv og død, er hans ferd med Evan en mer filosofisk og sjelsøkende reise. Problemet ligger ikke i at det er mer som står på spill i den første historien, men at den får mer tid og oppmerksomhet på lerretet enn parallellhistorien i de første 90 minuttene. Den resterende halvtimen dedikeres fullt til Karamakate og Evans ferd, som i seg selv er gripende og gir en fin forløsning på det hele, men gjør at filmen virker skjevfordelt.
Hjemsøkende sjelreise
Sort-hvitt estetikken og de praktfulle bildekomposisjonene, sammen med de grufulle handlingene som utspiller seg foran kamera, skaper en marerittaktig følelse jeg ikke har kjent siden jeg så Apocalypse Now! for første gang. Selv gjengse bilder av kanopadling gjennom alskens værforhold bærer med seg en guffen følelse, og skaper en nådeløs karakter av den tette jungelen der sola sliter med å komme til.
Filmen skyr heller ikke unna det å være konfronterende i sin form. Vi blir stilt midt oppi forferdelighetene kolonialmaktene har påført befolkningen, og Ciro Guerra balanserer stødig mellom det implisitte og det vulgære i det han velger å vise oss.
Musikken og lyddesignet er også som snytt ut av Apocalypse Now!, og dette mener jeg i aller høyeste grad som et kompliment! Jungelen har en intens tilstedeværelse i lydbildet gjennom hele reisen med dyreliv som preger atmosfæren. Trær som rasler i vinden, strømninger i elver og bekker, og fluer og mygg som gjør sitt ypperste for å gjøre reisen litt kjipere. De marerittaktige følelsene videreføres i musikken med heslige, dronende toner over de mest intense scenene – Som om det å være vitne til drøye kultritualer som går skeis ikke skulle være ille nok.
En film med mening
Til tross for noen problemer med strukturen, har filmen en mengde kvaliteter som gjør den gripende (og dette til tross for underskrevnes mangel på både søvn og kaffe under visningen). Karamakates reisekompanjonger er velskildrede personer med dybde (som bidrar til fine og nyanserte variasjoner i fortellerperspektivene), og motivasjonene deres bidrar til dramaet og konfliktene på en troverdig måte. Dette er mennesker som har latt seg påvirke av historiens omstendigheter på forskjellig vis, hvor både hovedpersonene og oss som tilskuere lærer av de ulike personenes verdensbilder.
Ved filmens avsluttende ord, med en tekstplakat dedikert til «people whose song we will never know», blir man etterlatt med tanker om sitt eget opphav og det som har måtte gått tapt for tidens tann. Med andre ord er dette en film som vil ligge å kverne i bakhodet en god stund etter man har sett den!
Det mest imponerende ved Embrace of The Serpent er at det er en regidebut! Det vekker nesten en følelse av misunnelse og hat av å se en så stødig filmfortelling med dette i bakhodet. Jeg sender både en tommel opp og en langfinger i din retning, Guerra.
Embrace of the Serpent - Regissert av Ciro Guerra; skrevet av Ciro Guerra og Jacques Toulemonde Vidal; med Jan Bijvouet, Antonio Bolivar, Nicolás Cancino Spilletid: 2 t. 15 min. Land: Argentina / Venezuela / Colombia. Aldersgrense: 12 år
