Svenskjævel – Regi: Ronnie Snadahl – Sverige/Norge – 1 t. 37 min.
Blant de mange innvandrergruppene vi har her til lands, er det spesielt en gruppe som de siste årene virkelig har markert seg, nemlig vårt kjære svenske broderfolk, som for det meste er å finne i service-yrker, og jeg kan sverge på at en gang da jeg var i Oslo var bokstavelig talt alle servitørene svenske. Handlingen i denne filmen foregår nettopp i Oslo, hvor vi følger den 23 år gamle svensken Anna ”Dino” Dinovich, en arbeidsledig svenske med en tøff fortid, som blir barnepike for restauranteier og tidligere idrettsutøver, Steffen, som for tiden har store problemer med forholdet til sin kone. Dette resulterer i at Dino og Steffen innleder et forhold.
Svenskjævel er først og fremst en bra gjennomført film, som tar for seg et komplekst forhold mellom to forvirrede sjeler, som begge ikke vet hvor livet bringer dem. Men det er ikke bare dette paret som blir fremstilt med en slik kompleksitet, det er også folkene rundt dem, spesielt Steffens datter Ida, og hennes ungdommelige kvaler som vi dessverre kjenner oss altfor godt igjen i. Og det er på ingen måte slik at Dino er den type barnepike som automatisk gjør alt perfekt for hele familien. Det kan likså godt gå motsatt retning, at Idas problemer forblir innesperret.
Som nordmann forventer man å få servert mange svenskevitser, hvor svenskene virkelig skal få gjennomgå. Heldigvis leverer filmen på akkurat det punktet, og da spesielt hvor en av Steffens venner under en grillaften, litt beruset, slynger ut om hvor glad han er for at svenskene ”tørker opp dritten” etter dem, for svenskene samarbeidet med tyskerne under krigen, derav karma. Og det er mange slike fordommer og vitser som kan gå for langt. Men hvor mange ganger har ikke noen av oss gjort dette ved minst en anledning?
Men svenskene slår også tilbake med like hardt skyts ved at Dino sier at nordmenn er en tilbakestående fetter som har vunnet i lotto, og at nordmenn og svensker er nokså like. Hvis vi tar spøken til side, ser vi at svensker også er sitt eget folk, og at de faktisk holder godt sammen. Dino bor i et kollektiv bare bestående av svensker, og vi finner ut at svenskene også har sin egen kirke. På mange måter oppfører de seg som andre innvandrergrupper, selv om det er rart å se på svensker på samme måter som for eksempel polakker.
Filmen har et godt lag med gode skuespillere, og da er det spesielt nykommeren Bianca Kronlöf, i rollen som Dino, som virkelig imponerer. Dette er en bra film med et godt manus, hvor et komplisert forhold blir godt skildret, samt viktigst av alt, forholdet mellom nordmenn og svensker, både på godt og vondt, og forholdet mellom Dino og Steffen fungerer som en metafor for dette. Til syvende og sist må man innrømme at man er glad i sin söta bror.
