[usr 3.5]
Inspirert av en sann historie, mer nøyaktig, basert på bøker inspirert av en sann historie, En Gatekatt ved Navn Bob var ikke en film jeg hadde sett tidligere. Det var først etter at jeg hadde sett juleoppfølgeren, En Julegave fra Gatekatten Bob, at jeg hadde noen interesse for denne katten i heletatt. Filmen synes jeg er kjempehyggelig, med alt av drama, sarkasme og kjæledyr jeg trenger for at en film skal ligge i hukommelsen min lenge.
De som leste min forrige filmangivelse, Jul på Kutoppen, vet at julespesialer ikke er min greie. Jeg står ved det enda, men noe som også kom fram i den anmeldelsen, er at jeg har et svakt punkt for Charles Dickens En Julefortelling, noe jeg tydeligvis deler med En Julegave fra Gatekaten Bob. I første akt telte jeg 4 referanser til kvelden Ebenezer Scrooge ble hjemsøkt, og jeg tar dette som et tegn på at denne filmen ønsker å representere en moderne “Dickensiansk” jul.
Forfatteren James Bowen (Luke Treadaway) møter på vei hjem en ung uteligger i nød, og i et forsøk på å inspirere forteller om en nylig Jul når han fortsatt levde fra hånd til munn som gatesanger. Det ramme narrativet om hvordan James selv trenger inspirasjon til sin neste bok er, kjedelig nok, ganske uinspirert, klumsete og heldigvis ikke fokusert på mye. I stedet kommer vi fort inn i James’ historie om den julen nesten alt gikk galt for han, og hans katt, Bob (spilt av seg selv).
I god Dickensk stil er denne fortids jul et mareritt. James tjener lite penger på gaten, og selv om han og Bob er lokale kjendiser, så er konkurransen såpass hard rundt juletider at varmen knapt holdes på i James sin kjellerleilighet. I tillegg bestemmer dyrevernet seg for at Bobs liv er unaturlig for en katt, og truer med å ta ham fra James.
James er for meg høydepunktet, og spesielt hans forhold med Bob. Han ser bestandig ut som om han skal til å grine, håret hans er tydelig uvasket og klærne hans er slitte. Likevel får vi se katten bades lenge før James får seg den dusjen han ønsket seg i starten av filmen. Bob kommer tydelig frem som midtpunktet i James’ liv, og filmen selger ideen om at forholdet er likesindig. Bob ville ikke levd uten James, og James hadde ikke hatt noe å leve for uten Bob. Måten Bob forholder seg fysisk til James er også en glede å se. Jeg har sett James Bowen (personen) og Bob i diverse intervju etter filmen, og filmskaperne har her gjort en veldig god jobb på å vise frem hvor sosial og veltrent Bob er.
Det som trekker filmen ned for meg relaterer til det Dickenske, og filmens eksistens som en “sann historie” og “feel good” film. Uten å spoile for mye av handlingen, så løses deler plottet ved karma. En rik person bestemmer seg for endelig å løse verdenssult (men bare for dette lille hjørnet av England, og bare for en dag i året). Når en film som bruker så mye tid på å vise samfunnsproblemer burde den ha et mer tilfredsstillende klimaks enn “Folk med penger innså julens magi, og ble snille”. Siden jeg ikke har lest bøkene, eller fulgt James Bowens liv nøye nok, kan jeg ikke dømme dette etter hva som har skjedd i virkeligheten. Dette er en bedømmelse på hvordan dette aspektet virker som et narrativ i en kinofilm, og for det meste så virker det dårlig. Det er en ufortjent happy ending, i min mening.
Jeg kan ikke nekte på at denne filmen gjorde meg fuktig i øyekroken flere ganger. Selv om den sjonglerer sosialt beviste tema dårlig mot slutten, så har den mye mer hjerte enn jeg selv kan skryte av, og katten Bob (som seg selv) var fantastisk i denne rollen. Denne ser jeg gjerne igjen neste Jul, til tross for verdens muligens verste bjelleklang cover.
A Christmas Gift from Bob - Regi a Charles Martin Smith. Spilletid 1t 32 min. Land: Storbritannia. Norgespremiere: 27.11.2020. Skuespillere: Luke Treadaway, Kristina Tonteri-Young, Tim Plester, Phaldut Sharma. Aldersgrense: Tillatt for alle.
