Nenad er en liten gutt som bor i en serbisk FN-enklave i Kosovo, det vil si et område i den hovedsakelig albanske Kosovo der serberne bor. Men det er ikke mange som bor i hans enklave. Nenad (Filip Subaric) er den eneste gutten på den serbiske skolen utenfor enklaven og i enklaven får vi inntrykk av at det bare er familien hans og noen få andre som er igjen. Det er kanskje ikke så rart, siden forholdet mellom serbere og albanere fortsatt er anspent etter Jugoslavia-krigene, som var de mest blodige etter andre verdenskrig. Dette blir svært tydelig i løpet av filmen når vi ser en eskalerende voldelig fortelling satt til et av krigens etterdønninger i 2004 gjennom Nenads øyner.
Anspentheten mellom folkegruppene er det som driver Enclave. I et av filmens første scener ser vi at Nenad tar en pansret bil til skolen, fordi han må ut av den serbiske enklaven og inn i det albanske Kosovo for å komme seg dit. Vi blir altså umiddelbart oppmerksom på at det å være serber i et hovedsaklig albansk land blir sett på som farlig. Det pansrete kjøretøyet blir kastet stein på – vi ser nytten av pansringen. Når vi senere i filmen ser en helt vanlig forsvarsløs buss med serbere kjøre den samme strekningen, kjenner man en spenning fordi man vet at det sannsynligvis ikke kan gå bra.
Enclave kunne blitt en veldig dårlig film dersom albanerene i den hadde bare blitt redusert til steinkastende terrorister. Heldigvis blir man gjennom denne serbisk-tyske koproduksjonen kjent med tre albanske gutter som finner en ny venn i Nenad som gir albanerene ansikter. Barn er barn, uansett om man er serber eller albaner. Når det er sagt er filmen langt i fra nyansert i sitt spill på hvor «farlige» albanerene er. Vi ser skyteglade albanere i et bryllup og en av de albanske guttene får tak i en pistol som, fordi han er et barn, ikke skjønner helt faren med. Hus blir påsatt, graver blir skjendet og den serbiske enklaven fremstår som et offer for noe de ikke har gjort. Det virker til tider litt tåpelig når man ser tilbake på krigene i regionen. Når det er sagt tror jeg ikke filmen prøver å si annet enn at enklaver i land etter en etnisk krig gjør etterkrigssituasjonen veldig krevende. Når vi ser at faren til Nenad ikke er redd for å ta i bruk våpen heller, så tilgir det kanskje filmen litt fordi det åpner opp for en litt mer kompleks måte å se filmen (og situasjonen) på.
Enclave er nesten å regne som en slags etnografisk thriller med gjentagende motiver av albanerenes klamme grep rundt den serbiske enklaven og tidligere krigenes elendigheter. Ødelagte eller nedslitne bygninger blir nesten romantisert av kameraet og blir tatt i bruk for å vise oss barnas perspektiv. Barna spiller også veldig overbevisende, selv når de blir satt i en situasjon mot slutten av filmen som virker upassende i sin magiske realisme. Enclave har litt for mange skurrende elementer til å bli et fantastisk stykke film, men fungerer godt som en påminnelse om en noe glemt konflikt som fortsatt opplever etterdønninger.
Enclave (Enklava) – Regissert og skrevet av Goran Radovanovic; med Filip Subaric, Denis Muric, Nebojsa Glogovac, Miodrag Krivokapic, Anica Dobra og Meto Jovanovski. Spilletid: 1 t. 32 m. Land: Serbia / Tyskland. Aldersgrense: 15 år.
