Paula (Louane Emera) bor sammen med hennes døve familie på en gård i Frankrike. Som eneste i familien med hørsel er hun veldig viktig i driften på gården deres. Faren hennes ønsker å stille som borgermester i neste valg, til tross for at han er døv, mens datteren må gjennom en utvalgsprosess for å bli med i skolekoret. Der oppdager hun at hun har en kjempeflott sangstemme, men får ikke den støtten fra foreldrene. Hvordan kan de hjelpe henne med en drøm de ikke engang kan forstå?
Dette er den tredje filmen denne våren jeg har sett på kino som tar i bruk tegnspråk. Etter Historien om Marie, den ukrainske Stammen, får vi nå Familien Bélier. Dramaet starter veldig lett og vi blir kastet inn i et familiedrama og flere tenåringssituasjoner. Paulas familie er veldig åpne om alt, så foreldrenes sexliv og Paulas menstruasjon kan lett komme som samtaleemner under middagen. Hun har også en yngre bror, med samme hemningene som foreldrene, noe som gir mer press på Paula og skuespilleren, som må sjonglere mellom dialog og tegnspråk. Filmen starter derfor litt vimsete.
Louane Emera, som var med i den franske versjonen av sangkonkurransen The Voice, viser veldig tydelig at hun har en kjempeflott sangstemme. Dette aspektet burde regissør Eric Lartigau fokusert mye mer på, for filmen starter veldig snublete, med pinlig skoledrama og totalt unødvendig borgermestervalg, som bare gir unødvendig fyll til den historien vi er mest interessert i å se. Filmen gjør også det veldig bisarre valget å dra ned alderen til karakterene. Jeg kjøper ikke at Paula får mensen for første gang i livet hennes, når skuespilleren er 18 år gammel. Hun og hennes vennegjeng er altfor gamle til hva historien vil fortelle.
Jo lengre ute i filmen man kommer, jo mer den fokuserer på Paulas ønske om å komme på sangskole, jo sterkere slår filmen i hjertene våre. Den tar i bruk flere av triksene vi ser i disse reality-seriene (sympatisk og søt karakter som jobber hardt for å bli sangstjerne, er kanskje litt rotete, har en vanskelig bakgrunn, men vinner hjertet til publikummet), men her føles det aldri oppkonstruert eller klisjéfullt. Den har den Amélie-aktige sjarmen på plass, karakterene er artige, musikken er trivelig og situasjonene er komiske.
Til tross for noen unødvendige subplots, som bare serverer som komisk fyll, ligger det et hjerte inne her. Familien Bélier er en søt og sjarmerende feelgood-film, om ei jente som går fra pinlig pubertet til å jobbe for å bli en voksen sangstjerne. Selv om filmen låner flere triks fra sangkonkurranser på tv, lander de alt i mål til en emosjonell, koselig og hjertevarmende finale.
