Når Hugo presterer å knuse den magiske julekulen som holder nissekompisen sin i live, blir han og søsknene nødt til å reise til nissenes verden for å få fikset den. I starten av filmen blir vi øset over med eksposisjon, både fra Hugos voiceover og en hver munn som åpner seg på lerretet i løpet av filmens første 10 minutter. Dette er for så vidt hjelpsomt for meg og en hver stakkar som ikke har fått med seg filmens forgjenger, eller ikke sitter på den kunnskapen at alle nisser har en personlig julekule som gir dem magiske krefter og hindrer dem fra å dø av alderdom.
Konseptet er ganske kult og filmen lar ikke vente lenge på seg før hovedkarakterene befinner seg i nissenes verden. Nisseland lever opp til navnet sitt; fylt med søte små hytter, julepresanger, reinsdyr med sleder og talløse små barn og alle Danmarks kortvokste, som har fylt rollene som nisser. Filmatisk sett ser alt (utenom noen billige CG-effekter) bra ut. Men dessverre begynner historien å rakne så fort de daffer av gårde i andre akt.
Logikken går ut av vinduet på så mange måter. Det blir ettertrykkelig presisert mange ganger at oppdraget deres er å finne den magiske kjelen og fikse julekula før Pixy (nissekompisen) dør av alderdom. Allikevel tilbringer Hugo, søsknene hans og Pixy mesteparten av tiden i Nisseland på å drive dank: De spiser julegrøt, handler på det lokale julemarkedet og synger julesanger. Hugos storebror (som fram til dette punktet i historien ikke har gjort annet enn å spille den stereotypiske “too-cool-to-care”-acten) blir forvandlet til et snakkende reinsdyr av den onde nissen Evol. Men isteden for å gjøre noe forsøk på å hjelpe han, ler Hugo og vennene av han, som om han fortjente det for å ikke digge Nisseland. Søsteren, på den andre siden, gjør et stort slag for kvinnesaken med å bruke 60 prosent av replikkene sine til å snakke om at hun savner kjæresten sin, og de resterende 40 prosentene til å guilt-trip’e Hugo fordi han knuste kula til Pixy. Pixy selv er også for opptatt med å være sur på Hugo, selv om han er fullt klar over at de to må være bestevenner for å fikse kula og redde hans eget liv. Mot filmens klimaks unngår de elegant en en drastisk økning i spenningskurven med å løse hele konflikten med en enkel handling som fikser alt.
På siden av det allerede sjanglende hovedplottet, klippes det tidvis til et subplot om hvordan foreldrene til Hugo og søsknene går rundt i hverdagen hjemme og lyver om at barna er syke. Noe som bidrar verken med humor eller noe poeng, så det virker som det er der bare for å gjøre filmen litt lengre.
Selv om dette er en barnefilm er denne mangelen på målretting og logikk oppriktig forstyrrende. Manuset er minimalistisk og mye av skuespillet er stivt, selv for en barnefilm. Disney, Pixar, Dreamworks og mange andre beviser gang på gang at barnefilmer kan lages på en måte slik at de underholder folk i alle aldre. Derfor synes jeg det er synd å se et slikt manglende forsøk på å appellere til et publikum over 10 år. Kanskje publikumsopplevelsen er bedre om man ser filmen 23. desember, med en julebrus i hånda, men dette forandrer ikke de åpenbare feilene filmen har.
Familien Jul i Nisseland hadde en vanskelig oppgave foran seg, da den skulle spre julestemning i mitt nådeløse hjerte, en trist og grå novemberdag. Settene var fine og dvergene var mange, men dessverre hindret en laber spenningskurve og et uinspirert handlingsforløp filmen fra å skinne. Dette er nok en film som kun vil tilfredsstille de aller minste i familien, og jeg synes litt synd på foreldrene som blir nødt til å følge dem til kinoen.
Familien Jul i Nisseland - Regissert og skrevet av Carsten Rudolf; med Pelle Falk Krusbæk, Paw Henriksen, Marie Askehave, Liv Leman Brandorf, Herman Haugen Knop. Lengde: 1 t. 28 min. Nasjonalitet: Danmark. Norgespremiere: 04.11.2016
