Film fra Sør2018 – Søndag til Tirsdag

Kenan er 35 år og jobber som tollbetjent på en høyt trafikkert vei i Tyrkia. Kenan har jobbet i boden lenge og han utfører oppgavene sine mer og mer monotont. Til slutt går han på automatikk hele dagen og kollegene hans begynner å kalle han for Robot. Hjemme bor Kenan med sin strenge og masete far som blir tatt vare på av en dame fra nabohuset. Etter lange og trette dager kommer Kenan som regel hjem til plagsom sutring og masing fra faren, som over alt på jord ønsker at Kenan skal gifte seg med jenta fra nabohuset. En dag koker det over for Kenan som ender opp med å skjelle ut en bilist kraftig på jobb. Straks blir han omplassert til en avsidesliggende tollbod der ca tre bilister kjører gjennom per dag. Kontrastene til den trafikkerte veien er store og Kenan står nå igjen med masse tid som får hans egen fantasi til å løpe løpsk ved å drømme om et liv mindre kjedelig enn hans eget. Til å være en film som for det meste skildrer livet i en tollbod, er den til gjengjeld både pen og kreativ i sin komposisjon med en rekke pene utsnitt. Noen karakterer er litt for karikerte, men historien er en god, underholdende og overraskende psykologisk fortelling om en mann som bryter ut av den automatiske hverdagen og ender opp med å dagdrømme for mye.
(Tyrkia, tyrkisk)

---

Regissør Hu Bo, en kjent forfatter i Kina, tok sitt eget liv høsten 2017. Dette kort tid etter å ha ferdigstilt denne filmen. Han ble 29 år gammel.

En grå, gigantisk elefant sitter stille i den nordkinesiske byen Manzhouli. Helt urørlig og upåvirket av omverdenen. Elefanten er en metafor  og representerer det desillusjonerte, grå bildet av det moderne Kina som vi i filmen blir presentert for. Alle er egoister i en tragisk håpløs livssituasjon. Ingen og ingenting kan endre seg. Det finnes ingen flukt. Tyngden av elefanten er alltid tilstedeværende og skygger for alt. Filmen følger et knippe karakterer i en skitten kinesisk småby preget av fattigdom og forfall. Handlingen utspiller seg over en dag, og vi ser hvordan disse karakterene kobles sammen i gjennom dagen. En gutt dytter mobberen sin ned en trapp. Bølla blir skadet så hardt at han sveiver mellom liv og død. Gutten flykter. En mann ligger med kona til vennen sin, vennen finner ut av det og tar selvmord ved å hoppe utenfor en bygning. Mannen føler hardt på skyld. En jente med en alkoholisert og kranglete mor har et forhold til viserektoren på skolen. En video av dem lekkes. Hun vet ikke lengre hvor hun skal gå. En gammel man blir bedt om å flytte på gamlehjem da sønnen og familien vil ta over leiligheten. Han har bare sin hund igjen. Filmen er dypt mørk og deprimerende. Alle portretteres som drittsekker. Tagningene er lange og trege men også vakre, intime og imponerende. Kamera kutter bare der neste scene begynner, og vi engasjeres nesten som en tredjeperson i historien. Lyden er svimlende bra, og skaper et lydbilde som utfyller historien og filmuniverset der det flytende kamera ikke fanger alt. Denne filmen er fire timer lang, og er på mange måter et dypdykk i det deprimerte og nihilistiske verdenssynet som preget regissøren. I Manzhouli sitter en faktisk elefant, og som en besettelse og forsøk på forløsning prøver hovedkarakterene å dra til byen for å se denne elefanten med egne øyne. Som det å se sine egne problemer rett inn i øyne vil gjøre noen forskjell. Selv så interessant og vakker som denne filmen er, er det vanskelig å anbefale den til noen med mindre de er i humør og føler seg helt klar for opplevelsen. Filmen er helt klart en av de beste jeg har sett i år, men også den vanskeligste å komme seg gjennom.
(Kina, mandarin)

---

Rafiki ble i år den første Kenyanske filmen som noensinne har blitt vist på den prestisjetunge filmfestivalen i Cannes. I Kenya ble den bannlyst av kenyanske myndigheter fordi den forholder seg til homofil kjærlighet. Da filmskaperne saksøkte myndighetene fikk filmen en ukes visning i hovedstaden Nairobi. Alle visningene ble utsolgt og filmen ble vist for fulle saler syv dager på rad. Den kvinnelige regissøren Wanuri Kahiu har basert filmen på den ugandiske novellen “Jambula Tree” fra 2007. Ordet ‘rafiki’ betyr venn på swahili. Filmen forteller kjærlighetshistorien mellom de to unge jentene Kena og Ziki, som er døtre av to politiske rivaler.  Homofili er ulovlig i Kenya, og med sin kjærlighet risikerer de ikke bare lange fengselsstraffer, men også utestengelse fra sine egne venner, familie og lokalsamfunnet generelt. Dessverre er det lite med Rafiki som er uforutsigbart, og originalt. Jentene forelsker seg i en verden der det bare er akseptabelt at mann og kvinne lever sammen. Når de vil unnslippe omverdenen drar de til et sted de kan være alene, men etterhvert blir de da funnet og lokalsamfunnet tvinger dem til å leve normale liv fra hverandre. Med sin rosa fargespekter er filmen både pen å se på og ganske søt. Forelskelsen mellom de to jentene er troverdig, men også noe konstruert. Dette er en banebrytende film for Kenya, men ikke verden generelt. Homofil representasjon i det afrikanske miljøet er vel og bra, men dessverre så legger den ikke til noen flere nyanser enn det som allerede eksisterer. Filmen får norsk distribusjon og kommer på kino på fredag.
(Kenya, kenyansk og engelsk)

---

Ash

A Dragon Arrives