White Tiger – Regi: Karen Shakhnazarov – Mosfilm
Advarsel fra forfatter, denne anmeldelsen kan inneholde noen spoilere fra filmen. Les med omhu.
Ved den russiske fronten under andre verdenskrig blir det funnet en mann i en utbrent stridsvogn. Han har brannskader på 90% av kroppen og husker ikke hvem han er, på sykehuset kaller de ham Ivan. På (bokstavligtalt) mirakuløst vis kommer han seg fra skadene og blir sendt tilbake til fronten.
White Tiger er på en måte en guttedrøm som blir virkelig. Har får vi lange, intensive og eksplosive dueller med stridsvogner. Men å beskrive filmen som utelukkende dette blir veldig feil. Den er nemlig så mye mer enn det. Her vil regissør Shakhnazarov at vi skal reflektere over menneskets natur i krig.
For det eneste Ivan husker etter at han blir funnet hardt skadd er hvordan han opererer en stridsvogn. Han har også utviklet en mystisk evne til å kommunisere med stridsvogner Så når en mystisk hvitmalt tysk stridsvogn (av typen Tiger) begynner å harselere med de sovjetske linjene blir han satt til å jakte den ned.
Så, over til denne filosoferingen. Det er åpenbart at regissør Shakhnazarov gjerne vil at vi skal tenke litt over det vi ser i denne filmen. Stridsvogn kampene blir ofte etterfulgt av lange dialoger og monologer. Spesielt to scener drar dette litt vel langt, synes jeg. Den første er når Tyskland kapitulerer, og dermed ender krigen. Den andre er en monolog av noe som fremstår som en avdød Hitler som snakker til en mystisk svartkledd figur. Spesielt den siste scenen er interessant, men ikke i den sammenheng filmen gir oss den i. Kontrastene blir rett og slett litt for vel store.
White Tank gir oss spektakulære kampscener av en art jeg sjeldent har sett før, men når filmen brått tar en filosofisk vending blir det litt for mye.
Filmen får du sett på Kosmorama:
Torsdag, 18.04, klokka 21.00
Søndag, 21.04, klokka 17.00
