Generelt sett har jeg ganske stor knytning for det barnslige. Jeg jobbet og studerte barnehage, spiller mye brettspill, og ser flere Disney filmer i uka. Sist helg bestemte jeg meg for binge Digimon for å se om det noen gang var verdt timene jeg brukte på det som barn. Jeg formulerer meg slik, så du kan forstå at når jeg sier Finny & Leah er kjedelig, er det ikke fordi det er en film for barn. Mer sannsynlig er det fordi den har kjedelig karakterdynamikk, kjedelig plott og kjedelige omgivelser.
Two by Two: Overboard!, som den heter på engelsk, handler om de to eneste barna på Noahs ark, og deres to single foreldre. Rededyret Finny, hans far, Grympten Leah og hennes mor. «Fiksjonelle dyr om bord arken» er nok det mest originale konseptet i denne filmen, og designet på spesielt rededyrene er ganske kreative. Jeg tror de skal forestille en miks av en slags snabelfant og noe slags blautdyr, men egentlig ser de mest ut som hårete tapirer som puster over og under vann, trompeterer og spyr gass med nesegrevet, og lyser i mørket. De er også høyst intelligente, og skarpe oppfinnere, alle som en. Personlig skulle jeg ønske de het tapirspruter, men jeg antar rededyr fungerer. Grymptene er litt mindre gøy. De er en miks av katt og hund, og de oppfører seg sådan.
Så, en film som navngir seg etter en duo, burde da ha en sterk karakterdynamikk mellom de to titulære karakterene. Det er nok ikke tilfellet, dessverre. Leah er overmodig, snarsint, utålmodig og direkte. Finny er nervøs, konfliktsky og leter ofte etter alternative fremgangsmåter. Dette er ganske klisje, men la gå. Tried and tested. La oss nå kopiere dette, så har vi denne dynamikken for foreldrene også. Og for alle de andre karakterene i filmen. Det er et helt mikrosamfunn av rededyr, som alle har de samme trekkene som Finny, og de drar alle ikke-rededyr over en kam, så alle dyrene på arken blir som grymptene. Dette blir fort ganske kleint, men for å forklare dette, må vi gjennom litt av plottet;
Noahs ark holder på å gå tom for mat, og Finny og Leah klarer å bli sveipet over bord uten at noen legger merke til det. Heldigvis strander de på en liten øy, som heldigvis også huser en liten etnostat av rededyr som har gjemt seg her siden før syndefloden. Dessverre er disse rededyrene rasistiske, og fanger fort Leah og sperrer henne inne, mens de prøver å gaslighte Finny til å holde etnostaten skjult. «We can not open Wakanda’s borders to the rest of the world».
Rasekodingen her er bare klein. Du har en rase som er alle høfflige, smarte, renslige, oppfinnsomme og fantastiske som antagoniserer alle dyr, fordi de er så store og farlige og en gang i fortiden gjorde de en fæl ting. Det er som om de så kritikken Zootropolis fikk for raserepresentasjonen sin, og sa «hold my beer».
Filmen er ikke helt humørløs. Noe av dyrehumoren (som de også har til felles med Zootropolis) er ganske konge, men for det meste går det i rumpehumor og kleine øyeblikk. Her hjelper ikke den norske oversettelsen mye, siden ordspill og timing faller flatt nesten automatisk når du skifter språk. Jeg er heller ikke noe fan av hvordan de ikke oversatte navnene til karakterene. Når vi må gå gjennom en hel film hvor stemmeskuespillerne går fra norsk dialekt til amerikansk uttale av Leah et par ganger i minuttet, blir jeg ganske irritert. Ikke matcher underteksten spesielt godt med dialogen heller, spesielt ikke når den som snakker har en dialekt fra lengre nord enn Oslo.
Du kan helt sikkert gå og se Finny & Leah: Den Hemmelige Øya på kino uten å angre. Filmen har mange fargerike dyr, intense sekvenser, og i hvert fall et lite grann hjertefølt budskap. Siden dette også ikke er første gang disse karakterene er på skjermen, så er det ikke usannsynlig at noen barn allerede er fans av krabbatene, men generelt sett, så anbefaler jeg at publikum holder seg hjemme. Se på en “Pokémon Let’s Play”-video på YouTube, eller noe. Da slipper du å bekymre deg om Pikachu prøver å gjøre barn om til tapirsprut supremacists.
Regi: Sean McCormack, Toby Genkel. Norgespremiere: 26.03.2021. Spilletid: 1t 30m. Tillat for alle.
