Med en misvisende trailer og en totalt ny og umusikalsk retning for Damien Chazelle, var det vanskelig å ikke være skeptisk til First Man. Det er derfor en fryd når man fra første øyeblikk blir trollbundet i kinosetet av ren kinetisk filmmagi, mesterlig regi og Oscar-verdige skuespillerprestasjoner.
På 1960-tallet er NASA i et kappløp mot tiden for å få nå månen før Sovjetunionen. Neil Armstrong er en ambisiøs, men reservert pilot som opplever et knusende personlig tap i det hans NASA-karriere er i ferd med å ta av. Igjennom utrolige teknologiske nyskapninger, overmenneskelig modighet og dedikasjon, og på tross av ytterlige tap og personlige utfordringer, går Armstrong fra å være en testflyver til å bli historiens første mann på månen, skrevet inn i historiebøkene for all forutsebar fremtid.
Det er utrolig å se det bli skapt slik spenning og engasjement i en av tidenes mest omtalte og gjenfortalte hendelser. På tross av sin nesten 2,5 timers spilletid, holder First Man fast på seeren fra heseblesende start til gåsehud-fremmende slutt. Man er tett på Armstrong og hans intense subjektive opplevelse igjennom nesten hele filmen, og Chazelle slipper oss sjeldent fra denne klaustrofobiske nærheten. Dette hever realismen, og gir seeren en innsikt i Armstrong sin personlige og følelsesmessige reise.
Det er som med Apollo 13 en fryd å se ikonisk verdenskjent historie utfolde seg naturlig og realistisk på skjermen. Brorsbåndet som formes imellom astronautene kan føles på kroppen, og det er desto vondere når man ser de lide voldsomme grusomme skjebner. Det er dette filmen gjør best av alt: den balanserer det personlige og det ekstraordinære, den syr sammen de menneskelige historiene med det livsfarlige og spektakulære. I et øyeblikk er man fanget i en romkapsel ute av kontroll milevis over jorden, i det neste er vi hjemme rundt middagsbordet eller ved bassenget med barn som leker.
Ryan Gosling er en mester i å underspille, og gir en nedtonet og detaljrik rolletolkning man har tidligere sett i filmer som Drive og Blade Runner 2049. Han er troverdig fra første øyeblikk, og med såpass nærgående kamerabruk er følelsesspekteret synlig ned til de minste detaljene. Gosling hjelpes spesielt av Claire Foy i rollen som hans kone Janet. Her er det ingen spor av britisk kongelighet, Foy er like jordnær, like nyansert og like overbevisende som Gosling, der hun bevrer av følelser og smerte rett under den kontrollerte husmorsfasaden.
Denne filmen kommer til å høste Oscar-nominasjoner slik Chazelle allerede er vant med, men det er likevel noen få ting å pirke på. Det er øyeblikk der det burde vært boblende følelser og man ser lite annet enn tomme ansiktsuttrykk. Man kan gå så langt som å kalle filmen direkte dyster til tider, og det kunne med fordel vært mer glede, mer ekstase å spore – kanskje flere spor av den musikalske kreativiteten Chazelle har tidligere vist frem. Der mesteparten av det menneskelige aspektet utspiller seg naturlig, blir noen sekvenser overdramatisert og føles unødvendige. Særlig hjemmelivet og forholdet imellom Armstrong og kona Janet kan tidvis virke litt vell konstruert, men dette er snakk om bare et fåtall av øyeblikk i en ellers drivende god dramaturgi. Det burde også nevnes at med såpass nydelig foto, kunne det gjerne blitt gitt mer tid til spesifikke bilder. Et eksempel er når Armstrong har skutt seg ut av en landingsmodul rett før den krasjer, og den brenner i bakgrunnen i det han reiser seg fra bakken. Bildet er fantastisk, men det klippes vekk fra det for fort. Bare klimakset gir seeren god nok tid til å nyte de kinematiske komposisjonene. Det er meningen at man skal være nært på og knyttet til alle de farlige øyeblikkene, og det fungerer bra, men dette kunne blitt ytterligere forsterket av en mer dvelende fokus på de særs vakre bildene.
Dette er veldig små personlige klager på en ellers glimrende film. Nominasjonene kommer garantert til å drysse på, og det vil ikke være særlig overraskende om både Ryan Gosling og Claire Foy stikker av med en gyllen statue på nyåret. Ei heller skal man se bort ifra en Oscar nummer 2 til Damien Chazelle, som allerede med sin tredje spillefilm viser en bredde og kinematisk kontroll på linje med de største veteranene i Hollywood.
First Man stiller seg i rekken av nær feilfrihet fra både hovedrolleinnehaver Ryan Gosling og regissør Damien Chazelle. Med uforglemmelig intensitet, brutal klaustrofobisk realisme og troverdig menneskelig drama blir det pustet nytt kinematisk liv i en av menneskehetens største bragder. First Man er en film alle burde unne seg å se på kino, nært innpå det største lerretet tilgjengelig.
First Man – Regissert av Damien Chazelle; med Ryan Gosling, Claire Foy, Jason Clarke og Kyle Chandler. Spilletid: 2 t 21 m. Land: USA. Premiere: 12. oktober 2018. Aldersgrense: 12 år
