[usr 2]
Hver gang Annie Lennox synger ut Return of the King med sin nydelige Into the West, fører det til gåsehud og en varm melankoli. Det er ikke å si at Jackson sin trilogi er perfekt. Det hadde utvilsomt vært mer vekt til slutten om en eller to av hovedpersonene måtte bøte med livet. Enda jeg personlig liker det, vet jeg mange misliker de overmektige grønne spøkelsene som knekker Sauron sin hær. Den siste filmen har i hvert fall to avslutninger for mye, og Frodo og Sam blir reddet av en klar deus ex machina (eller eagle ex machina om du vil) på slutten. På tross av dette, og andre pirkerier, er Ringenes Herre en så vellaget filmatisering med så mye respekt for kildematerialet at etter en 9-timers reise (eller 12 om man ser utvidet versjon, som man burde) igjennom Tolkien sitt legendarium føler man seg genuint tilfredsstilt av universet. Omskrivningene passer, de gjør hva som er et veldig litterært verk til noe kinematisk og magisk. Tatt i betraktning hva som har kommet både før og etter, så er det utrolig hvor bra Ringenes Herre faktisk er fra start til slutt. Det er et fåtall blockbuster-eposer av lignende skala og ambisjon som ikke driter seg ut på en eller annen måte, i hvert fall delvis. Ikke en gang Jackson selv kunne gjenskape magien når han kom ut med de forferdelige Hobbiten-filmene noen år etter.
A Song of Ice and Fire er skrevet på en mye mer kinematisk måte, med snevre ofte ganske så korte kapitler fra enkeltkarakterers perspektiv, som er farget både av deres personlige meninger og deres opplevelser. Det er langt fra så poetisk som Ringenes Herre, men i stedet mer personlig og menneskelig. Det er realismen og uforutsigbarheten som et moderne publikum forventer, blandet med gleden for klassisk fantasy. I de fire første spektakulære sesongene av Game of Thrones så var det også det vi fikk på lerretet. De omskrivningene som ble gjort passet, og holdt seg respektfullt til kildematerialet. Virkelighetstro og ofte hjerteskjærende konsekvenser, konkurranseløs karakterutvikling og nesten ingen merkbar ”plot armor”. Det føltes ut som TV-serien som skulle møte, kanskje til og med overgå, Ringenes Herre. En nær perfekt filmatisering. Det var vanskelig å forestille seg at serien kunne gjøre noe galt.
Bittersøtt har George R.R. Martin lenge påstått at slutten hans skulle bli. Joda, det er for så vidt riktig det, men ikke nødvendigvis for de grunnene han forestilte seg. Som nevnt tidligere, det at serieskaperne Benioff og Weiss haster seg til mål, kombinert med en mangel på fullstendig kildemateriale, har lenge vært et problem for serien. Istedenfor å bygge opp konflikter som en trussel, har det isteden føltes ut som å krysse av plot-tråder på en sjekkliste. Aldri har det vært mer smertefullt åpenbart enn i siste sesong, og særdeles siste episode.
Det er noen flotte bilder i episoden. Daenerys rammet inn av Drogon sine spredte vinger, og Drogon som senere avslører seg selv under et lag med snø foran Jon er visuell magi. Tyrion sine tunge skritt i blant Daenerys sitt folkemord bærer også en del vekt ved seg, men der stopper også seriens emosjonelle kinematografi. Etter det er det en seig dialog etter en annen, etterfulgt at forutsigbare og uinspirerte avslutninger. Det eneste som er nokså vanskelig å forutse er hvem som faktisk ender opp med kronen, men på tross av overraskelsen er det ikke særlig interessant, ei heller er det lagt noe grunnlag for det.
Det er selvfølgelig umulig å vite hvor tro dette er til Martin sin fremtidige slutt, og uansett hva som hadde skjedd så hadde mange vært misfornøyd. Seriens slutt er sannsynligvis en som ingen er særlig fornøyd med, et slags altomfattende og forhastet kompromiss. For fans av serien så har ikke den siste sesongen bare skadet avslutningen, men også gjensynsverdien av de tidligere sesongene. Man må alltid ta til takke med et fremtidig antiklimaks når man ønsker gjensyn med uforglemmelige øyeblikk som The Battle of Blackwater Bay, The Red Wedding, The Viper vs. The Mountain og Battle of the Bastards. Man kan ikke glemme at trusselen om vinteren og dens medfølgende zombie-hær er løst på en relativt konsekvens-fri episode. Man kan ikke glemme at Daenerys sin lange emosjonelle og kompliserte reise bunner ut i ufortjent galskap uten oppbygning eller en ordentlig katalysator. Man kan ikke glemme at over 60 timer med fantastisk TV bygget opp til dette. Til flere sluttscener på kanten av parodi.
Det som kommer til å ende opp som seriens største bidrag er nok ikke sin egen helhet, men heller dens fremtidige påvirkning på TV-underholdning. Game of Thrones har åpnet for en helt ny type historie-fortelling, igjennom alt fra uforutsigbarhet, karakterutvikling og oppbygging til kostymer og budsjett. Enda de aller fleste fans av serien føler seg like godt behandlet som innbyggerne i King’s Landing nå, er det nok nye kreative ting i vente som kanskje klarer å holde på magien helt til siste slutt. Vi får alle prøve å sette pris på de tidligere sesongene i et vakuum, og glede oss til “the next big thing”.
Det har vært mye visdomsord i Game of Thrones opp igjennom. Den ultimate moralen i sagaen dog virker til å være at man ikke burde bli for investert i en TV-serie før man vet hvordan den slutter.
Game of Thrones – skapt av David Benioff and D. B. Weiss. Med Kit Harington, Emilia Clarke, Sophie Turner, Peter Dinklage og Lena Headey. Land: USA. Spilletid: 1t 18m. Aldersgrense: 15 år.
