Halloween-filmserien har hatt en noe luguber historikk. Foruten førstefilmen så har alle de andre filmene i den 40 år lange serien vært enten ok eller totalt møkk. Det nyeste innslaget, film nummer 11 (!) er verken møkk eller ok, men en oppriktig vellaget og moro film i fra start til slutt. Det er åpenbart at dette er et lidenskapelig prosjekt for regissør David Gordon Green, og manusforfatter Danny McBride, og kjærligheten for den originale filmen synes godt.
I likhet med Halloween: H2O så har filmskaperne valgt å ignorere de kompliserte og teite hendelsene fra de andre oppfølgerne og med dét gjør det den nyeste til den offisielle film nummer to. Kontinuiteten i fra film fire og oppover var nærmest tragikomisk da manusene ble mer og mer tullete og deprimerende. I film 4, 5, og 6 blir det også forklart at Michael Myers (Nick Castle), vår bleke morder, kun er ute etter å drepe sin søster, Lorie Strode og alle som kommer i veien. Dette har de da gitt blaffen i i den nyeste utgaven; Michael er en morder uten motiv, noe som gjør han oppriktig skummel for første gang siden originalen i fra 1978.
Nei, i denne filmen møter vi Lorie Strode nok en gang spilt av Jamie Lee Curtis, og hun er ikke søsteren (takk gud for det!) men et traumatisert nervevrak som hjemsøkes av episoden som skjedde for 40 år siden. Hun var bare en uheldig jente på feil sted til feil tid. Nå er hun bevæpnet og klar for farene som truer der ute. Da en Michael Myers på noe å 70 år flykter i fra fangebussen gjenforenes han med sin gamle og ikoniske mordermaske, og slaktingen begynner.
Dessverre er det lite Lorie Strode i denne slasheren. Filmen introduserer oss nemlig til tre generasjoner Strode; bestemor, datter og barnebarn, og det medfører mye tid dedikert til våre nye karakterer. Likevel er de nye innskuddene interessante nok til at vi blir investert i dem, og vi ender opp med å heie på deres overlevelse i fra den beryktede seriemorderen. Det er absolutt greie mengder blod og gørr for å tilfredsstille horrorfans, og den er også oppdatert nok til at seere som ikke er fans av serien kan lett se den og være underholdt.
Det er fantastisk at så mange i fra den originale filmen har returnert til denne. Ikke bare Jamie Lee Curtis og Nick Castle, men også filmseriens gudfar og skaper John Carpenter. Carpenter hadde selvfølgelig regien på førstefilmen, men laget også den klaustrofobiske og intense musikken til filmen, noe han gjør igjen i denne. Det blir for min del nærmest øreporno å høre synthmesterens musikk atter en gang på storskjermen, og musikken er like skremmende den gang som nå.
Som de fleste slasherfilmer innebærer denne også en del skrekktroper og klisjéer som gjør den ganske forutsigbar. Den har også tidvis teit dialog som lett kunne vært kuttet helt fra filmen. Hovedproblemet mitt derimot er en «plot twist» som jeg ikke skal gi bort. Twisten er der kun for å føre protagonisten til et annet sted, i tillegg til at den er latterlig dårlig håndtert.
De fleste blir definitivt å kjenne på en gjensynsglede etter å ha sett denne. Filmen er milevis bedre enn de andre oppfølgerne. Den er helt klart en “crowd pleaser”, og spiller en del på det. På tross av sine vel gjennomførte øyeblikk og kule dødsscener så er ikke filmen fri for dustete momenter. Men om det er én skrekkfilm du skal se på kino denne måneden så er denne absolutt verdt å få med seg. Bare for guds skyld styr unna Hell Fest!!
Halloween – Regissert av David Gordon Green; skrevet av Danny McBride og David Gordon Green; med Jamie Lee Curtis,Judy Greer og Nick Castle. Spilletid: 1 t 45 m. Land: USA. Premiere: 26.10.2018. Aldersgrense: 15 år
