Heart of a Dog er en pause fra alt som kan kalles konvensjonell filmskaping. Regissør og «performance-kunstner» Laurie Anderson kaster oss rett inn i et meget personlig filmessay der hun viser med stor åpenhet sin kjærlighet for sin avdøde hund Lolabelle og hennes mann Lou Reed. Filmen er tydelig en slags katarsis for Anderson selv, malt (av og til bokstavelig) med brede, selvsikre strøk der hun gjør alt selv. Det er imponerende hvordan Anderson manipulerer bildene på svært forskjellige måter til å lage sitt eget univers. Heart of a Dog går ikke stillferdig forbi i sine tidvis forstyrrende, psykedeliske montasjer som trigger en følelsesmessig link til hennes vanskelige perioder i tiden etter mannen og hunden ble borte.
For meg fremstår filmen like mye om selve savnet som om vanlige «ringvirkninger» fra det som depresjon og tomhet – og å finne en mening med savnet og en vei videre fra en periode som kan være svært tung. Anderson finner en mening med savnet gjennom filmmediet. Ikke bare fungerer film som en visuell «forevigelse» av fortiden, i seg selv noe som gir film en enorm verdi, men filmer som Heart of Dog kan også – som alle andre former for kunst – grave i det litt ubeskrivelige med det komplekse med det å være et menneske. Å miste noen man er glad i er en tøff greie å gå gjennom, og selv om Heart of a Dog sannsynligvis ikke kan gi noen svar og har en begrensende terapeutisk verdi, så er det noe der med opplevelsen som føles godt. Heart of a Dog ender opp med å bli en hyllest til vår evne til å savne noen. Lattermusklene får også varmet seg litt når Anderson viser en del artige klipp med hunden, så filmen må ikke forhåndsdømmes som en veldig seriøs film. Anderson bruker humor aktivt i det noe bisarre, fragmenterte universet hun skaper i sitt filmessay.
Det er gledelig å se at en såpass liten eksperimentell film som Heart of a Dog fra en kvinnelig regissør finner seg en vei til en vanlig kinolansering her i Norge. Jeg vil ikke si at filmen klaffer helt for meg selv om jeg ønsker å trykke den til mitt bryst fordi den tør å være så personlig og ukonvensjonell. Jeg forsvinner litt ut av filmopplevelsen når Anderson trekker linjer mot et «post 9/11 samfunn» og buddhisme, noe som ikke er unaturlige tema å dra opp i en film som ser tilbake med et fragmentert og forskrudd blikk på fortiden som vi har i drømmer. Men av en eller annen grunn plager det meg uforholdsmessig mye at det blir brukt tid på disse flytende tankestrømmingene når jeg heller vil ha mer tid med hunden Lolabelle. Jeg savner hunden i disse øyeblikkene, og på en merkelig måte har filmen gjennom å gå bort fra hunden som ærlig talt er det som trekker folk til å se filmen fått filmens sentrale tema til å runge enda sterkere.
Heart of a Dog – Regissert av Laurie Anderson; med Lolabelle. Spilletid: 1 t. 16 m. Land: USA. Premiere: 02. september 2016. Aldersgrense: Tillatt for alle.
