Selveste Bruno Ganz stiller opp i Theodoros Angelopoulos greskspråklige drama fra 1998 i rollen som Alexandros. Han har i mange år jobbet som forfatter og har blitt anerkjent for flere ulike tekster og bøker. Likevel var ett av skriveprosjektene det kanskje aller viktigste for Alexandros gjennom alle årene av karrieren, nemlig forsøket på å fullføre et over 100 år gammelt dikt av den kjente greske poeten Dionysios Solomos, et dikt som aldri ble ferdigstilt ettersom Dionysios ikke «fant ordene». Filmen åpner med en dødssyk Alexandros som selv er klar over at han ikke har lang tid igjen å leve. Datteren lever sitt eget liv med mannen, og Alexandros lever stort sett med seg selv og minnene om sin avdøde kone Anna (Isabelle Renauld).
Mens Alexandros er på Apoteket for å kjøpe smertestillende blir han vitne til at en ung gutt han så vidt han pratet med tidligere blir kidnappet midt på gaten. Alexandros følger etter og får til slutt reddet gutten, som viser seg å være en flyktning fra Albania, ut av menneskehandel. Videre gjennom filmen forsøker Alexandros å hjelpe gutten med å komme seg tilbake til familie i Albania, men det er dessverre ikke noen enkel oppgave.
Alexandros plages av sin egen fortid, og sliter med tanker om at han aldri brukte tiden sin godt nok, men isteden forsvant inn i bøker, dro på lange reiser og viet hele livet til litteraturen mens familien ble igjen hjemme. Hvert minne om Anna er en sår påminnelse om det som var og det som kunne vært. Men minnene er også fargerike, og står i sterk visuell kontrast til det mørke, skitne, snøfylte og tåkete Hellas Alexandros lever i. Angelopoulos presenterer atter en gang det motsatte av det Hellas man ser på postkort, med sitt velkjente stiluttrykk à la Tarr og Tarkovsky. Alexandros siste fase av livet handler kanskje om å hjelpe den unge gategutten fra Albania, men det skal vise seg at deres bekjentskap er like mye til hjelp for Alexandros selv. Deres samtaler og nærvær fremmer refleksjon, og hjelper Alexandros med å fordøye tankene om livet, kjærligheten og sin egen uunngåelige død.
Angelopoulos var aldri typen for verken melodrama eller hastverk, og han lar Eternity and a Day spille seg ut på en langsom, presis måte. Alexandros monologer, minner, og samtaler med den unge gutten er filmens drivkraft og gjør filmen til en stor invitasjon for refleksjon hos enhver tilskuer. Melankoli har alltid vært Angelopoulos sterkeste side, og Eternity and a Day gjør lite for å motbevise dette. Men med melankolien skinner det også gjennom en slags glede og en beroligende varme som hever filmen til en nesten magisk reise gjennom et dystert Nord-Hellas og en gammel forfatters kamp med sitt eget sinn.
Eternity and a day. Regi og manus: Theodor Angelopolous. Med: Bruno Ganz, Fabrizio Bentivoglio og Isabelle Renauld. Land: Hellas. År: 1998. Spilletid: 2t 17m.
