Ida – Regi: Pawel Pawlikowski, 2013 – Opus Film / Phoenix Film Investments m.fl. – 1 t. 20 min.
Polsk film om en ung kvinne i religiøs og moralsk krise. Alt i skjønn svart-hvitt. Tro meg, dette er bra saker.
Nonnen og ateisten
Ida vokser opp i et kloster i Polen på 60-tallet, ettersom familien hennes ble drept i holocaust. Hun lever i full dedikasjon til Gud og sine plikter. Før Ida skal tas opp som nonne i klosteret, blir hun beordret av abbedissen til å ta kontakt med sin eneste gjenlevende slektning, tanten Wanda. Sammen legger de ut på en reise for finne ut hvor familien deres er begravet. Wanda og Ida er som natt og dag. Tanten er en vodkasupende, røykende ateist som tilbringer natten med fremmede menn, mens dydige Ida sitter stille og fromt på hotellrommet. Idas syn på livet og nonnetilværelsen blir i midlertid utfordret i løpet av tiden med tanten.
Himmelsk vakkert
Kontrasten mellom nonnen Ida og livssnyteren Wanda avspeiles i filmens foto, som er helt fantastisk! Filmen er i svart-hvitt, og det er rett og slett himmelsk vakkert. Dette er en av de få filmene hvor jeg kunne tatt hvert eneste bilde, og hengt det opp på veggen. Det kan sammenlignes med Christian Bergers fotoarbeid på Hanekes Das weisse Band (2009) og Sven Nykvists triumfer med Ingmar Bergman, kanskje spesielt minimalistiske Nattvärdgästarna (1963). Teksturene på bygninger gir assosiasjoner til Tarkovskijs senere filmer. Nesten alle innstillingene er statiske, og klipperytmen er langsom. Det bidrar til å skape en meditativ og sakral stemning.
Persepsjon og bildekomposisjoner
Det er en kjent sak at Øst-Europa avler gode fotografer, og det er fryd å se på lyssettingene til Ryszard Lenczewski og Lukasz Zal. Det er flere interessante bildekomposisjoner i filmen. Ofte er karakterene plassert nede i et hjørne i bilderammen, slik at det blir store, rene flater, eller “luft”, over hodene deres. Dette tilfører bildefortellingen og karakterene noe ekstra, og det påvirker tilskuerens persepsjon av bildene.
Puster liv i gammelt format
Interessant nok vises filmen i det gamle 1.33:1 (4:3)-formatet. Dette passer fortellingen, det visuelle uttrykket og den religiøse tematikken, da det gir meg en følelse av å se på en rekke av små malerier, ikoner eller tavler. Er 1.33:1-formatet i ferd med å gjøre et lite comeback? I kinoaktuelle The Grand Budapest Hotel hopper Wes Anderson innom formatet, og Pablo Larraíns oscarnominerte N0 (også kjent som Stem nei) (2012) var utelukkende i 1.33:1. Dette skyldes at filmen ble spilt inn på gammeldags magnesiumteip, slik chilensk TV gjorde det på 80-tallet. Jeg tror på ingen måte at formatet vil komme tilbake, men det er interessant å se filmskapere benytte det som et virkemiddel. Det funker i alle fall glimrende i Ida, der firkanten fylles med slående vakre bilder.
Rom for grubling
Selv om det visuelle uttrykket imponerer så til de grader, er det utilgivelig å ikke nevne at Ida også er meget godt fortalt. Regissør Pawlikowski holder tilbake informasjon og klarer å overraske seeren. Det er et genialt samspill mellom det fortellermessige og det visuelle, og det forsterkes av filmens stillferdige rytme. Karakterene fremstår som gåtefulle, vi får ikke eksplisitt vite hva som foregår i hodene deres, men regissøren gir oss pauser og rom til å la oss grunne på det. Spesielt fengslende er hovedkarakteren Ida (Agata Trzebuchoska), som øynene våre er limt til gjennom hele filmen. Man blir aldri lei av å se på henne, og undre på hva hun tenker. Flotte Trzebuchowska gjør en utsøkt rolletolkning av Ida, hun er både tilbakeholden og sjarmerende. Det er gripende å se henne trykkes gjennom en kvern av tvil rundt egen identitet og fremtid.
Ida er filmkunst som imponerer. Det er filmkunst man blir varm i hjertet av. Deilig.
