Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) er en Oslo-pike som vil videre i livet med sine kunstneriske ambisjoner i teater. Hun jobber som stage-manager på Nationaltheatret og må kaste ut en beruset traver, som forstyrret en annen som holdt en Hamlet-monolog. Livet snus på hodet da hun havner i et forhold med den gamle mannen, som i tillegg er en teater- og TV-kjendis fra barndommen hennes.
Oslo er vakker om høsten. Filmen starter nydelig, til jazztoner over Oslos park- og gateliv på høsten. Rett fra begynnelsen forstår vi at denne filmen har sterk tilknytning til teaterlivet og vi får vite at Ingvilds Ibsen-favoritt er Fruen fra havet, som handler om en gammel lege som gifter seg med en mye yngre kvinne og de problemene som kommer av det. Dette er et godt utgangspunkt for Høst, å lage paralleller med Ibsen sine verk, satt til et moderne, høstlig Oslo. Den eldre mannen Jeppe er cirka 30 år eldre enn Ingvild, og i tillegg har vi en annen karakter (mannen som leste Hamlet-monologen), som ikke er like kunstnerisk som Jeppe, men som er forelsket i Ingvild. Det er elementer her som er flotte for denne dramafilmen. Så rakner alt sammen.
Regissør og manusforfatter Jan Vardøen har litt for stor kontroll over Høst. Han har alle ingrediensene for å gi oss en god historie, men overfyller de 95 minuttene med det jeg antar er alle referansene til litteratur, maleri, musikk og teaterkunst som han makter. Hvorfor kunne ikke denne filmen følge den allerede godt etablerte linjen den hadde med Ibsens Fruen fra havet? Det som tydelig fungerte så godt de første 20 minuttene? La meg gi noen eksempler på hva som rakner fra hverandre:
De kaster inn moren (Hege Schøyen) som en litt gal butikksjef som selger feministisk litteratur, som ytrer replikken (med forbehold om noen små feil i ordene, da dette er kun hukommelsen min fra filmen): “Jeg tok to drinker på Litteraturhuset med Anka, for hun måtte vente på Knausgård, og når man venter på Knausgård, ja så vet man at det tar lang tid”.
Altså, hvem er det som snakker sånn? Denne replikken er ikke engang i tråd med Hege Schøyens karakter, men bare manusforfatterens måte å slenge inn en referanse til Karl Ove Knausgård, fordi vi var et godt stykke ut i filmen og hadde ikke engang han med. Eller har vi tid til å slenge inn et besøk innom Munch-museet? Gi karakterene noen fedora-hatter? Ja, kjør på. Denne filmen skal fylles til randen med så mye høykultur at Jan Vardøen fremstår som en arrogant og pampete filmskaper. Men kjære Jan. Du er ikke dyp og kunstnerisk når du plasserer hovedkarakteren rett foran Sinnataggen og lar shotet hvile for å understreke at karakteren din egentlig er sint. Dette er det som heter “heavy handed symbolism”, hvor det ikke er subtilt, men heller simpelt og irriterende.
Musikken er svevende og gir en fin, melankolsk stemning, men melodien passer ikke til alle sinnstemningene i løpet av historien. Det føles lagt på, som om de fant en trompet og saxofon-melodi som var veldig “chill”, som de la på alle Oslo-scenene uten å tenke over at tonene og følelsene ikke alltid stemmer overens. Bør romantiske turer i Oslos gater ha samme melodi som “han har nettopp slått opp med meg”?
Det er mye som fungerer. Litt sånn som Star Wars-prequelene, som får kritikk pga George Lucas’ latskap og crewets manglende evne til å si imot alle valgene han gjorde ved å stappe inn så mye tull som mulig. Denne her er ikke så langt unna og jeg tror Jan hadde for mye kontroll, i et prosjekt med masse potensial. Det holder ofte et stødig kurs, men mot slutten roter han det helt til, glemmer flere nøkkelpersoner i dramaturgien, og gir oss en uforventet dramatisk vending som er lite underbygget.
Skuespillerne er drevne, spesielt Helge Jordals sjarmerende prestasjon som Jeppe. Kinematografi er top-notch og fungerer til en grad som det kjærlighetsbrevet til Oslo som Høst har markedsført seg som. Denne filmen kunne blitt så bra, som en allegori til Ibsen og hans stykker, men så fucker regissøren det til. Jan Vardøen er en romantiker og kjenner Oslo godt. Det synes godt. Men han har ikke bare fylt glasset med whisky. Det renner over, og søler til teppet.
Høst – Regissert av Jan Vardøen; skrevet av Jan Vardøen; med Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Helge Jordal, Bjørn Sundquist, Hege Schøyen, Hilde Louise Asbjørnsen.
Spilletid: 1 t. 35 m. Land: Norge. Premiere: 16. oktober 2015. Aldersgrense: 12 år
