Diana – Regi: Oliver Hirschbiegel – Ecosse Films – 1 t. 52 min.
Naomi Watts spiller Diana i denne filmen som forteller om den siste perioden av hennes liv, med hovedfokus på hennes hemmelige forhold til hjertekirurgen Hasnat Khan (Naveen Andrews). Mannen i registolen er Oliver Hirschbiegel, mannen bak Der Untergang (2004), noe som gjorde mine forventninger høye. Dessverre klarer ikke filmen å nå samme høydene som hans tidligere film.
Diana er basert på boken Diana: Her Last Love av Stephen Jeffreys. Dette gjør at man stiller spørsmål ved hvor stor del av filmen som faktisk er biografisk, noe som kan være problematisk.
Filmen er rimelig monoton. Diana og Hasnat har samme konflikten om at han ikke ønsker å være en offentlig figur, noe som blir resultatet dersom deres forhold blir offentliggjort. De havner allikevel tilbake i hverandres armer fordi de ikke klarer å leve uten hverandre, og dermed vender konflikten tilbake. Vi får lite informasjon om Hasnat, og det gjør at karakteren ikke blir veldig sympatisk. Det hjelper heller ikke at Andrews ikke er overbevisende i rollen som Hasnat. Dette resulterer i at dynamikken mellom Andrews og Watts ikke er tilstede. Dermed klarer man ikke å sette seg emosjonelt inn i kjærlighetshistorien.
Filmen viser et medmenneskelig portrett av prinsessen. Vi får se hvordan hun var bak mediefasaden, hvor hun fremstår som sårbar. Naomi Watts gjør en beundringsverdig rolle som Diana, til tross for at likheten i utseende gjerne ikke er så stor.
Ved siden av kjærlighetsdramaet viser filmen Dianas humanitærarbeid og hvordan skilsmissen med prins Charles foregikk. At disse handlingsforløpene kommer i tillegg til kjærlighetskonflikten gjør at man mister den røde tråden i filmen, som er det hemmelige forholdet. Dermed blir filmen fragmentert fordi den skal fortelle så mye på en gang, og dette gjør at den mister fokus. Personlig synes jeg at sidehistoriene er mer spennende enn forholdet mellom Diana og Hasnat.
Jeg tror filmen kunne vært bedre dersom de hadde valgt enn annen skuespiller som Hasnat. I løpet av filmen oppnår man ingen katarsis, noe som antageligvis er et resultat av dårlig skuespillerpresentasjoner og mangel på følelsesmessig innlevelse.
Diana er en middelmådig kjærlighetsfortelling som mangler emosjonell innlevelse.
