Inside Llewyn Davis – Regi: Ethan & Joel Coen – CBS Films / StudioCanal / Anton Capital Entertainment – 1 t. 44 min.
Coen-brødrene kan alt. Det var det vel strengt talt ingen i tvil om, men det er greit å få det bekreftet allikevel. Inside Llewyn Davis er nok en film der de to har skrevet manus og står for regien. Den er nominert til to oscarpriser, for kinematografi og lydmix. Litt få nominasjoner, spør du meg, men Coen-brødrene har jo vunnet fire hver allerede. Akademiet liker dem egentlig rimelig godt.
I Inside Llewyn Davis møter vi Llewyn Davis, i Oscar Isaacs skikkelse. Han er musiker, det er 1961, og det er ikke så enkelt som han skulle ønske å leve av musikken. Selv om jeg ikke ville beskrevet filmen som en musikal, får vi flere sekvenser der Isaac og/eller andre i ensemblet spiller og synger. De fleste sangene får vi høre i sin helhet, og det er et smart valg. Sangene er i stor grad med på å bygge opp stemningen, og kanskje mer enn noe annet er Inside Llewyn Davis en stemningsfilm. Fotografiet er fantastisk, fargene er stort sett variasjoner i brunt, men allikevel så vakkert. Med innslag av grønt, oransje og grått, er det en nydelig visuell opplevelse. Med et soundtrack som er verdt et CD-kjøp i tillegg, er det ikke mye å klage på når det gjelder stemningen.
Nå skal det sies at det ikke er så mye å klage på ellers heller. Isaac er reservert, såret og skjør i hovedrollen, og er et spennende stjerneskudd på den allerede fulle Hollywood-himmelen. Carey Mulligan viser seg fram igjen, og Justin Timberlake har en Clooney-esque evne til å smelte sammen sin egen personlighet og sjarm med karakterene han portretterer. Resten av persongalleriet er, som alltid i Coen-filmer, strålende sammensatt og portrettert, og stjeler aldri for mye av oppmerksomheten.
Inside Llewyn Davis er en varm og vakker fulltreffer fra Coen-brødrene. Å se den er litt som å dra på en reise der du kanskje ikke får med deg alt før den er over, og du virkelig kan tenke gjennom det du har opplevd. Jeg vil se den igjen og igjen.
