[usr 2]
En familiekomedie med Rose Byrne og Mark Wahlberg i hovedrollene, regissert av Sean Anders (mannen bak Daddy’s Home-filmene og Horrible Bosses 2) lover neppe den helt store filmkunsten. Instant Family er langt fra fantastisk, faktisk klønes den til i øst og vest, som regel på grensen til ufrivillig komisk. Til tross for dette er det noe fint og ekte over behandlingen av filmens tematikk som redder inn noen velfortjente sjarmpoeng.
Wahlberg og Byrne spiller paret Pete og Ellie som adopterer søsknene Lizzie, Juan og Lita (spilt av henholdsvis Isabela Moner, Gustavo Quiroz og Julianna Gamiz). Dette byr selvsagt på utfordringer, ikke minst fordi Lizzie er tenåring, og har et ganske sterkt bånd til sin biologiske mor. Vi følger den ferske familien gjennom opp- og nedturer, mye grining og masse jokes.
Og det er noe rart med vitsene i Instant Family. For det første er de ikke særlig morsomme, men verst av alt er at for hvert billige poeng i dialogen begynner de andre karakterene å le. Som en føkkings sitcom. Når Pete og Ellie treffer andre adoptivforeldre i en støttegruppe lirer gruppas artige deltagere av seg den ene one-lineren etter den andre, til stormende jubel. Det er helt off, nesten The Room-aktig, eller som en Tim & Eric-sketsj. Litt som om regissør Sean Anders har lært alt han vet om humor fra Karl & Co., at virkeligheten kommer med studiolatter.
Uansett hvor fordummende og enerverende komikken i Instant Family er, så kan vi se hvor det kommer fra: Filmen er delvis basert på Anders eget liv, ettersom han og kona faktisk adopterte tre søsken under lignende omstendigheter som filmens Pete og Ellie. Det poengteres at humor er en viktig del av å takle vanskeligheter, at man kan le av og med hverandre i vanskelige situasjoner. Anders mangler uansett subtilitet, alle følelser må ropes med utestemme og være så overtydelige at publikum slipper å tenke selv.
Musikken her er tilsvarende. Noen i produksjonen har åpenbart gått gjennom spillelista til sin 15 år gamle datter, og helt uten tanke valgt en masse generiske pop-låter som på død og liv skal med. Når rulleteksten kommer får vi attpåtil se en musikkvideo hvor Isabella Moner (som spiller Lizzie) står i studio og lirer av seg en følelsesladet sang hun har skrevet selv. Direkte kleint.
Det er en smal sak å peke på svakheter ved Instant Family, men som jeg nevnte innledningsvis har den et par kvaliteter som redder filmen fra katastrofe. Det er selvsagt at Anders ønsker å formidle følelser han selv har kjent på som adoptivfar, med Mark Wahlberg som sin stedfortreder. Og med jevne mellomrom lykkes han. Det er rørende når Juan kaller Ellie for mamma første gang, og det gjør vondt når Lizzie gjør alt hun kan for ikke å bli likt av adoptivforeldrene.
Å si at Instant Family er midt på treet er å ta i, til det er den for smakløs og dum. Den er heller ikke helt på bånn. I korte glimt aner man at bak alle de malplasserte vitsene og de parodiske tårene som triller ned kinnet til Rose Byrne, ligger det noe ektefølt og egentlig ganske viktig.
Instant Family – regissert av Sean Anders; med Mark Wahlberg, Rose Byrne, Isabela Moner, Gustavo Quiroz, Julie Hagerty, Octavia Spencer. Spilletid: 1t 58m. Land: USA. Premiere: 01.03.19 Aldersgrense: 9 år.
