I 1957 terroriseres Derry, Maine av en ukjent gjerningsmann. Én etter én bortføres ungdommen fra denne idylliske småbyen og myndighetene er maktesløse. Da lillebroren til Bill forsvinner, velger han og vennegjengen hans, «The Losers Club,» å bli involvert. Underveis oppdager de en trussel som ingen kunne forutse. Alle spor peker til kloven Pennywise, som siden byens stiftelse periodevis har dukket opp, for så å forsvinne igjen. Til slutt finner de Pennywise og deres verste mareritt blir virkelig da dette overnaturlige monsteret tar opp jakten etter dem.
Historien om «The Losers Club» har blitt vekket til livet atter en gang, og denne gangen er det Andy Muschietti som tok på seg jobben som regissør. Og aldri har Derry, Maine vært så visuelt appellerende som nå. Nydelige kamerabevegelser og en perfekt rytme fremprovoserer behag i ens indre film-geek. Et ellers grått, nordlig landskap er bekledd i en varm glød, det er derfor ikke kinematografien som er skremselsfaktoren i It. Men om du ikke er besatt av millimetere, synsvinkler og rulletekster som de fleste filmnerder, er skuespillerprestasjonene i seg selv grunn nok til å se denne filmen. Barneskuespillerne leverer på et enormt imponerende nivå, alle og enhver. Til tross for de forrykende karakterene som sammen omfatter «The Losers Club», er det dog fremdeles Pennywise (Bill Skarsgård) som stjeler rampelyset som den grufulle kloven.
Enda regien og skuespillerprestasjonene er glimrende, var det noe som skurret med filmen. Nivået på håndverket lagt i filmen er unektelig. Og som en underholdningsfilm møter – og til tider overgår – It alle forventninger. Men som en skrekkfilm var det vanskelig å la seg rive med til det faretruende universet de forsøkte å lage. Istedenfor en nervepirrende filmopplevelse, fikk vi intervaller med jump scares og comic relief. For å kunne forstå hvordan It med sine forutsetninger, mislykkes i å skremme vettet ut av en voksen mann, må man se på selve fortellingen.
Filmen er basert på Steven Kings’ prisbelønnede roman med samme navn, og følger en nærmest autobiografisk form som har blitt et slags kjennetegn for forfatteren. Flettet inn i bisarre universer der overnaturlige monstre terroriserer et landlig USA, finner man svært ofte en mannlig forfatter som streber med hans indre liv. Et Stephen King-verk er to like – og komplimenterende – deler skrekk og selvterapi. Det er dette personlige preget som bidrar til en egenartet skrekkopplevelse både i bøkene hans og i de filmatiske adapsjonene. Gjennom 70- og 80-tallet etablerte han seg som baby-boomernes Edgar Allen Poe. Men siden hans storhetstid har mye forandret seg. Distansen mellom generasjoner har aldri vært mer tydeligere enn nå. Da kan man spørre: er Kings perspektiv fremdeles relevant for en ny generasjon? Arketypene er naturligvis de samme, men tiden avbildet er foreldet. Barndommen som skildres kjennes rørende, men enda noe fjernt for meg, noe som svertet opplevelsen helhetlig. Filmen baserer seg kun på første delen av boken og dermed er det også en coming of age-historie som raskt gir sterke assosiasjoner til Kings andre verker, slik som Stand By Me. Den avgjørende forskjellen er at da Stand By Me ble lansert, reflekterte den datidens unge voksnes barndom. Forpakningen er kanskje ny, men selve fortellingen It forbeholder til en grad at vi skal gjenkjenne oss i erindringer som “millennials” simpelthen ikke har. Dette blodtørstige monsteret har som hensikt å trenge seg inn i tilskuerens tidligste minner, men for 90’s kids er den i essens bare en klovn.
Skrekksjangerens kontrakt med tilskueren er at det er noe lumsk i vente, og er det ikke skummelt, så lykkes ikke verket som en skrekkfilm. Enda et så enkelt konsept er ikke foruten sine kompleksiteter. Frykt er subjektivt. Det kan være felles, nyansert og stadig i endring. Det vi kollektivt anser som skummelt er basert på så mangt, men oftest er det aktuelt. Til tross for at sjangeren er vid, så finnes det fremdeles stødige retningslinjer. Derav har vi: repetisjon minsker skremselsfaktoren i film. Pennywise har endret seg i form av utseende til å representere en nyere estetikk. Skarsgård leverer en fantastisk skuespillerprestasjon, men blodtørstige klovner er overhodet ikke et nytt konsept. Resultatet blir omsider en serie av raffinerte, vellagede klisjeer.
Det er i seg selv en bragd å kunne ta en så ikonisk fortelling, som er nokså anerkjent og justere det til det nye århundre. Men It, Pennywise og «The Losers Club» tilhører en tid som forlengst er forbi. For de største skrekkfilm-entusiastene i salen kan filmen vekke nostalgi. Som en coming of age film er den rørende, men lite annet. Skrekkfilmen har sett genuine endringer i løpet av de siste årene der originale ideer har lykkes og drevet frem en ny estetikk. Skrekkfilmsjangeren er en av de frieste sjangerne innen kunstene, det kun fantasien begrenser. Hva blir da hensikten med å gjenfortelle konsepter med en så tydelig utløpsdato?
Om man ønsker underholdning fra start til slutt er dette definitivt filmen for deg. Regissør Andy Muschietti er et navn å merke seg, og likedan med Bill Skarsgård om man ikke allerede har gjort det. It er en stemningsrik, eventyrlig film, men til syvende og sist burde den ha forblitt en mini tv-serie på 90 tallet.
It - regissert av Andy Muschietti; skrevet av Chase Palmer og Cary Fukunaga; med Bill Skarsgård, Finn Wolfhard, Nicholas Hamilton. Lengde: 2 t. 14 min. Land: USA. Premiere: 6. september 2017. Aldersgrense: 15 år
