Jakten på Berlusconi – Regi: Ole Endresen, 2014 – 4 1/2 – 1 t. 22 min
Kong Curling-gjengen fikk lyst til å lage mer film sammen. Dermed får vi denne komedien overlesset med kjente fjes fra film og tv.
Om regissøren
Ole Endresen har tv-humor som sitt gebet. Han har jobbet tett med trioen Antonsen, Eia og Tufte Johansen på deres tv-serier Uti vår hage og Team Antonsen. Samarbeidet med Antonsen har også resultert i Etaten og Kong Curling (2011), som de skrev sammen. Jakten på Berlusconi er således hans andre spillefilm.
Handling
Travkusken Bjarte Lem (Edvard Schultheiss) sin karriere er i en nedadgående kurve, og det fører til en finansiell krisesituasjon. Han vil derfor cashe inn en stor gevinst ved å manipulere helgens løp på Bjerke travbane, og leier to småkriminelle kløner til å sette favoritthesten Berlusconi ut av spill. Planen går selvfølgelig galt, og snart er politi, finske lånehaier og en shady travkonge (Bjørn Floberg) på jakt etter den verdifulle hesten.
Manko på overraskelser
Filmen har fått oppmerksomhet for skuespillerlista, som består av kjente og kjære komikernavn. Man kan se på dette som noe positivt, og forvente morsomme påfunn på alle bauger og kanter. Noe av det viktigste i humor er overraskelser, og dét kan man ikke hevde at det er mange av her. Komikerne spiller helt greit, men vi har sett typene og vitsene tusen ganger før. Selv Atle Antonsen, en norsk komiker jeg setter veldig høyt, opptrer i en vant og lite nyskapende rolle som barsk nordlending som snakker om kjønnsorganer. Det er i det hele tatt mye kjip, seksualisert humor. Bunnen nås med Bjarte Lems overspilte sexgale kone, én av to kvinnelige karakterer i et ellers mannsdominert univers.
Kort og underholdende
Selv om fortellingen ikke er noe på rope hurra for, er det nok driv i filmen til at det aldri blir direkte kjedelig å se på. Slik sett når filmen sitt mål om å underholde, og intet mer. Spilletiden er på kun 1 time og 22 min, og det er nok passe. Til tross for spillefilmlengden, kan vi ikke ta og føle på noen av karakterene. Det føles derfor litt som en utvidet episode av Torsdag kveld fra Nydalen eller lignende. Man merker at det forsøkes hardt, men vitsene treffer sjelden blink. Dessuten har jeg i det hele tatt vansker med å tro på kriminelle i norsk film, og spesielt når jeg har sett skuespillerne i ørten andre roller tidligere.
Selv om den er smått underholdende, er Jakten på Berlusconi aldri hysterisk morsom eller spennende på noe vis. En svært forglemmelig affære.
