Flammen fra fyrstikken blåses ut til en blendende soloppgang i ørkenen. Klippet er utvilsomt en hyllest til episke ‘’Lawrence of Arabia’’ fra 1962, men det er også en indikator. En lovnad om at den fjerde installasjonen av John Wick vil bli større og mer episk enn noen gang før.
Chad Stahelski (regi) og Keanu Reeves er tilbake med sin fjerde etappe i “John Wick“-sagen. Filmene har hatt flust av kjente skuespillere, der Reeves, Ian McShane, Laurence Fishburne og Lance Reddick (Hvil i fred) er tilbake i sine roller. Denne gangen har de fått med seg blant andre legendariske Donnie Yen (”Ip Man”), Clancy Brown (‘‘Shawshank Redemption”) og Bill Skarsgård (”It”).
Vi fortsetter der “Chapter 3 – Parabellum” slapp. Wick vil styrte ‘The High Table’ en gang for alle, samtidig som de vil utslette han så fort som mulig. Ansvarlig for dette er arrogante og psykopatiske Marquis (Skarsgård). For å ta Wick gir han en markør til den egentlig pensjonerte (og blinde) Caine (Yen) – John Wicks venn og tidligere samarbeidspartner. Hans motivasjon går ut på å holde datteren i sikkerhet, samt å få møte henne. Det er trøbbel hos Winston (McShane) og Charon (Reddick) i New York, så Wick må søke hjelp i Japan, der hans venn Shimazu (Hiroyuki Sanada) driver sitt Continental-hotell. Samtidig er en sporer og dusørjeger (Shamier Anderson) og hunden hans ute etter både John Wick og den heftige dusøren som sitter på hodet hans. Parter møtes og actionen utspiller seg derfra.
På forhånd var det allerede mye man kunne konstatere om denne filmen. Med John Wick i tittelen vet man at det vil bli servert utallige gode actionscener med voldsom koreografi, oppfinnsomhet og presisjon. Den nyeste modellen har enda voldsommere koreografi, der action-sekvensene nesten kan minne om gamle epikker fra 50-tallet i størrelse og skala. Oppfinnsomheten er utvidet, der lokasjonene og settene er mer ekstravagante enn før. Det jukses riktignok litt mer enn tidligere, der plausibilitet ofres for morro, og lur klipping tillater mer enn hva som egentlig er mulig. Samtidig har aldri John Wick vært realisme, og litt må en la gå i actionkunstens navn.
Har man sett de forrige vet man også at vi får et fargerikt og stilisert uttrykk i ekte ”neon-noir”-stil. “Chapter 4” fortsetter som nevnt der de forrige slapp, og selv om den ikke er like neon-preget som spesielt nummer to i serien var, er den mer variert og større i skala – i et uttrykk som har ekspandert i samsvar med spilletiden. Spilletiden på snaue tre timer kan kanskje virke skremmende for noen, men jeg kan forsikre om at den ikke merkes.
Eller … gjør den det? Filmen har tidlig splittet kritikere i to – der flertallet hyller den som en av de beste actionfilmene i nyere tid, mens en del har kritisert filmen for å være ensformig. Jeg kan si meg enig med begge partene. For noen vil slåsskamp etter slåsskamp, skudd etter skudd og knivkast etter knivkast i tre timer bli kjedelig, der det ikke er mye historie å ta tak i. Det er veldig forståelig, og handler om preferanser og smak. Jeg koste meg, men må også erkjenne at det var et par ganger jeg tenkte ”dette har jeg sett før”. Spesielt sekvensen der utallige dusørjegere lurer rundt i byen rundt Mr. Wick var veldig gjenkjennelig fra de tidligere filmene, og strakk seg kanskje i det lengste laget.
Mangelen på noe å tygge på utover det på overflaten er kanskje filmens tydeligste svakhetspunkt. Mye av det som gjorde den første filmen så bra var alt det mytologiske rundt karakteren John Wick og verdenen rundt han. Det mytiske aspektet er omtrent borte her, og når det samtidig ikke er den voldsomme historien som utspiller seg, blir den lille ensformigheten noe forsterket.
Samtidig er det som er der av manus perfekt komponert. Scenene er timet til perfeksjon, som gjør at tempoet opprettholdes. Alle kinoens grunnelementer kombineres mesterlig, der det eneste formålet er å lage en så god film som mulig. Selv om vi vet nøyaktig hva som vil skje, er vi spente i gjennom hele filmen. Og uten å røpe noe så er det med god grunn at vi er spente, for filmens finale er så god at den nesten kan sammenliknes med Sergio Leones western-klimakser; der presisjonen, spenningen og atmosfæren er til å miste pusten av.
Der amerikansk action i dag for det meste består av masker og barnslige vitser, er ”John Wick: Chapter 4” utvilsomt den egentlige helten vi så sart trenger. Liv og død, regler og konsekvenser er det eneste som gjelder for John Wick. Om så noe tap av historie og plausibilitet er konsekvensen av litt regelbryting her og der … får det bare være. For uavhengig av antall døde, er det så mye storhet og liv i denne filmen, at den fortjener all hyllest den kan få. Se filmen på kino, og (hvis du har tålmodighet) bli ut rulleteksten – der det er en liten godbit som venter.
''John Wick: Chapter 4'' regissert av Chad Stahelski. Med: Lance Reddick, Keanu Reeves, Ian McShane, Donnie Yen og Bill Skarsgård. Spilletid: 2 timer og 49 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 15 år. På kino: 24. mars
