The Piano (1993) – Regi: Jane Campion – The Australian Film Commision / CiBy2000 / Jan Chapman Productions – 2 t.
Stumme Ada (Holly Hunter) blir sendt til New Zealand på 1850-tallet for et arrangert ekteskap med landeieren Stewart (Sam Neill). Med seg har hun datteren Flora (Anna Paquin) og sitt elskede piano. Etter hvert oppstår et begjær mellom Ada og lokalarbeideren Baines (Harvey Keitel). Filmen er brilliant regissert av Jane Campion, som også skrev manuset. Hun er en av de fire kvinnene som er blitt nominert til Oscar i kategorien Beste regi.
The Piano er en fantastisk film på de fleste områder. Fotoet er en blanding av vakre landskapsbilder av New Zealand og intense nærbilder. Kostymene er en miks av gigantiske skjørt (stort sett dekket av gjørme) og minimalistiske g-strenger som blir brukt av de innfødte mennene fra Maoristammen. Musikken til Micheal Newman er poetisk og naturlig nok brukes oftest toner fra pianoet.
Derimot svikter manuset litt et par ganger. De stereotypiske hushjelpene Aunt Morag (Kerry Walker) og Nessie (Geneviève Lemon) blir en smule hysteriske. Karakterene ville hatt større troverdige dersom de hadde blitt tont ned et hakk eller to.
Skuespillerne i filmen er fabelaktige. Ada spilles av Holly Hunter som på tross av at hun ikke utførte noen dialog gjennom filmen (kun et par monologsetninger) vant Oscar for Beste kvinnelig hovedrolle. At Ada er stum er noe man egentlig ikke tenker over når man ser filmen. Hunter klarer å overføre følelsene til karakteren gjennom ansiktsuttrykk, som forsterkes av Newmans kraftige filmmusikk. Anna Paquin er overbevisende som den fantasifulle og trassige datteren. Keitel og Neil er begge troverdige i sine roller som elsker og ektemann.
The Piano er en film som forteller mye med få ord. Filmen er intelligent, erotisk og en kraftig beretning om seksuell oppvåkning. Handlingen er både hjerteskjærende og hjertevarmende. Dette er en film du bør se om du ikke har gjort det!
The Piano er en poetisk fortelling om kjærlighet, sjalusi, hat og begjær.
