Faustas perler (2009) – Regi: Claudia Llosa – Generalitat de Catalunya (ICIC) / Ministeria de Cultura / Vela Producciones – 1 t. 35 min.
Regissør Claudia Llosa er niesen til den nobelprisvinnende forfatteren Mario Vargas Llosa, så historiefortelling lå vel kanskje i genene hennes. Hun debuterte som regissør med filmen Madeinusa i 2006, en film hun også skrev manus til og produserte. Filmen vant priser på flere filmfestivaler. Tre år senere var hun klar med La teta asustada, som på norsk fikk tittelen Faustas perler. Denne filmen vant Gullbjørnen i Berlin, og ble den første, og så langt eneste, peruanske filmen som ble nominert til Oscar for Beste fremmedspråklige film.
Filmen tar for seg et dramatisk aspekt i peruansk historie. Perioden fra 1980 til 1992 var voldelig og dramatisk, og voldtekt ble svært ofte brukt som våpen. Voldtekt under eller kort etter en graviditet, kunne føre til at moren overførte en sjelden sykdom til det nyfødte barnet gjennom brystmelken. Filmens hovedperson Fausta lider av denne sykdommen. Hun er både redd og forvirret, og når moren dør, står hun ovenfor en verden hun ikke er helt klar for å møte.
Det beste ved filmen er de fantastiske bildene. Den er nydelig fotografert, med duse farger og interessant komposisjon. Vi blir tatt med til ulike miljøer og omgivelser, og får oppleve alt fra begravelser til bryllup. Llosa benytter seg ofte av forholdsvis lange tagninger, og tar seg hele tiden god tid med å fortelle historien. Filmen kan kanskje kjennes noe langdryg, men tempoet fungerer stort sett svært godt. Historien hadde ikke hatt godt av hastig klipperytme og overdramatisert utvikling. Magaly Solier er akkurat passe tilbakeholden i hovedrollen som Fausta, og sier ofte svært mye mer med ansiktsuttrykk og gester, enn med ord.
Faustas perler er en visuell triumf, som på en intim og var måte forteller en dyp og mørk historie om sorg, savn og redsel.
