Yi yi (2000) Regi: Edward Yang – AtomFilms / Nemuru Otoko Seisaku Iinkai / Omega Project / Pony Canyon – 2 t. 53 min.
En familie. Et bryllup. Et drama på tre timer. Nei, det er ikke Gudfaren vi snakker om, men noe på andre siden av skalaen. En annen kultur. På andre siden av jorden, forbi Kina og til republikken bedre kjent som Taiwan. Her har regissør Edward Yang trukket oss med seg på en reise for å observere en rekke hendelser som skal forme, ødelegge og utvikle en familie. Edward Yang var en av de ledende filmskaperne i Taiwan og syv år før hans død utgav han Yi Yi, som han vant prisen for Beste regissør under Cannes-utdelingen i 2000, samt andre kritikerpriser det samme året.
Filmen starter med en bryllupsforberedelse med en påfølgende bildetaking av familien, i de grønne naturrike områdene rundt Taipei. Filmens tittel dukker opp samtidig som problemene. N.J., mannen i hjemmet, har presset fra jobben sin i software. Hans smågretne kone Min-Min har eksistensielle spørsmål om det tomme livet sitt. Den kloke 8-år gamle sønnen Yang-Yang har problemer på skolen og tenåringsdatteren Ting-Ting begynner å bli voksen. På samme tid ser vi hvordan de håndterer situasjonen rundt deres svært syke bestemor. Filmen følger denne middelklassefamilien gjennom liv og død, bryllup og gravferd, komiske øyeblikk og sorgfulle perioder.
Yi Yi blir nokså lang og det trekker litt på kvaliteten. Den mister noe retningssans og sliter litt med å holde engasjementet oppe. Den krever tålmodighet, men drar meg inn igjen i filmens univers gjennom gode dialogrike scener, slik som N.J. og den japanske kompisen hans Ota, som også har vært gjennom tøffe tider. Dette og de særdeles humoristiske øyeblikkene hever filmens tiltrekningskraft fra det litt oversentimentale, som noen ganger får deg lyst til å gi enkelte av de slitsomme karakterene en ørefik.
Vi vet kanskje lite om Taiwan, men på et menneskelig nivå vet Edward Yang hva han skal fotografere. Hans estetisk gode øye iaktar levende og godt komponerte bilder av dagligdagse situasjoner i Taiwan og familiens komplekse følelsesliv. Vi deler ikke den samme kulturen, men momentene er universelle og vi kjenner oss igjen i flere situasjoner.
Regissøren ser jeg representert i form av den unge sønnen Yang-Yang, som får hobbyen av å fotografere baksiden av hodene til mennesker. Han er nysgjerrig på å oppdage noe vi ikke kan se. Noe vi kanskje har ryggen til. Vi starter tross alt filmen med bildetakingen av familien, bare selvsagt med fjesene riktig vei. Smilende. Som en fasade. Et skall som blir skrelt utover de tre timene. Yang-Yang snakker for oss, for filmen og for regissøren, gjennom de langsomme bildene i filmen ser vi en sannhet vi ikke ser til å begynne med. Noe vi har ryggen til. Dette er hva filmen scorer høyt på og gjør den verdt å observere.
Yi Yi er et verk som krever sitt engasjement og tålmodighet fra seeren, men over tid vil sjarmere og tilfredstille. Den flyter like godt som Beethovens Måneskinnssonate (som også blir spilt på piano av Ota), men mister noe av effekten grunnet lengden. Gjennom bildene skjuler det seg noe bak skallene til Yi Yi. En familie. Et bryllup. Et drama på tre timer. Det er noe mer. Noe vi har ryggen til.
