Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
Paradis nå! (2005) – Regi: Hany Abu-Assad – Augustus Film / Lama Productions / Lumen Films m.fl. – 1 t. 30 min.
”Ved å kalle dem dyr, tenker de akkurat det samme om oss”. Slik var det filmkritikeren Roger Ebert svarte på kritikken fra en sint leser som anklaget Ebert for å ha ”menneskeliggjort disse dyrene”. Selv om Israel-Palestina-konflikten har vart i over syv tiår, var det først på midten av totusentallet at vi begynte å se filmer som tar for seg palestinernes synspunkt på konflikten, produsert i Palestina. Og 2005 var et merkeår for Israel-Palestina-konflikten på film. Filmer som tok for seg konflikten med en nyansert tilnærming. Til og med Steven Spielberg, med sin jødiske bakgrunn, kunne stille kritiske spørsmål til Israels hevnlystighet i München.
Men det er likevel Paradis nå! som er den mest spektakulære og betydningsfulle, og til tross for at Palestina ikke var et offisielt land ennå, vant filmen en Golden Globe for beste fremmedspråklige, og ble også Oscar-nominert i samme kategori, som den aller første palestinske filmen nominert. Og flere palestinske dokumentarer og spillefilmer skulle i ettertid få den samme oppmerksomheten. Fra nå av kunne man ikke ha et ensidig syn i denne konflikten. Dette gjaldt også israelske filmers tilnærming til konfliktene i Midøsten, i slike filmer som Vals med Bashir (2008) og Lebanon (2009).
I Paradis nå! følger vi to palestinske mekanikere og bestevenner: Said og Khaled, som bor på Vestbredden, som er isolert av israelske soldater, og hvor utbygginger av israelske bosetninger bare forverrer situasjonen. Begge har meldt seg frivillig som martyrer for en terroristorganisasjon. Begge får spent hvert sitt sprengstoffbelte rundt midjen, og har som oppgave å uføre selvmordsbombing mot sivile mål i Tel-Aviv. Men i det begge prøver å snike seg ut fra sperringene dukker det opp en israelsk patrulje og begge løper i hver sin retning. Dette skaper stor hodebry for frigjøringsfronten. Kommer det til å bli noe av aksjonen?
Opp i alt dette kaoset og frustrasjonen stilles det spørsmål med aksjonens hensikt om det virkelig er verdt å gjennomføre dette, om det virkelig vil føre til noe bedre ved å få omverdenens oppmerksomhet. Eller vil det bare føre til mer lidelse hvor Israel kommer ustraffet fra det på grunn av at de har fått en legitim grunn til å straffe det palestinske folk. Det er også et spørsmål om ære, spesielt for Said, fordi hans far ble straffet for å samarbeide med israelerne, og denne aksjonen er en sjanse for Said å vinne tilbake familiens ære. Så ja, det er mange ting som foregår oppi et hode til en selvmordsbomber i det han skal til å ta sitt eget liv.
Men dette er ikke bare en tung og dyster film. Det er også en viss komisk letthet som virkelig får fram menneskelige defektheter. Det er jo tross alt ikke bare en høytidelig hendelse ved å forberede seg til en selvmordsbombing. For eksempel når Khaled leser opp sin selvmordsproklamasjon på video, med en skikkelig innlevelse, men etterpå viser det seg at kameramannen glemte å filme. Ellers har vi scenen hvor Said og Khaled sitter på en bakketopp og røyker pipe etter en hard arbeidsdag. De er rett og slett akkurat som alle andre normale mennesker, som har et kjedelig liv, hvor religion teknisk sett ikke spiller en så stor rolle som folk skal ha det til.
Alt i alt så er Paradis nå! en fantastisk gjennomført film som virkelig får fram tankene enkelte selvmordsbombere måtte ha hatt før de skulle sprenge seg selv i luften, og at de nødvendigvis ikke er de religiøse fanatikerne som de fleste i Vesten tror at de er, men at det finnes mer innviklede grunner til at enkelte individer kan gjøre slike groteske handlinger. Med dyktige skuespillere og et velskrevet manus gjør Paradis nå! til den essensielle palestinske filmen man bør få med seg, som fungerer på et universelt plan, uansett hvilken side man står på i denne forbitrede konflikten.
