Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
Onkel Bonmee som kan erindre sine tidligere liv (2010) – Regi: Apichatpong Weerasethakul –Kick the Machine / Illuminations Films – 1 t. 54 min.
Denne underlige spøkelsesfortellingen vant selveste Gullpalmen i 2010, og er det mest kjente verket til Thailands store arthouse-sønn.
Om regissøren
44-åringen Apichatpong Weerasethakul har skapt seg et navn (klarer man å skrive det korrekt på første forsøk, føler man seg ganske kul), på den internasjonale filmarena med sine særegne filmer, laget på utsiden av det strenge thailandske studiosystemet. Han er elsket i arthouse-kretser, og har vunnet flere av de store prisene i Cannes, deriblant Gullpalmen i 2010 for Onkel Bonmee… Han har stått på barrikadene i kampen mot sensur i sitt hjemland, og trakk tilbake en versjon av Syndromes and a Century (2006), der fire “kontroversielle” scener var blitt klippet vekk.
Handling
Bonmee eier en gård på landet i Isan-regionen der laotiske gjestearbeidere produserer frukt og grønt. Den vennlige gårdseieren er syk, og får besøk av sin svigerinne og nevøen Tong. Ved en middag hjemsøkes de av Bonmees avdøde kone og hans sønn, som forsvant i jungelen for flere år siden. Sønnen hevder han oppdaget en apeånd en dag han var ute og fotograferte, og at han har levd ute i jungelen siden. Bonmee merker at han selv er i ferd med å dø, og det vekker minner om hans tidligere liv. Han spekulerer samtidig i årsaker til at sykdommen har rammet ham.
Det realistiske møter det overnatulige
Som i sine andre filmer, blåser Weerasethakul i konvensjonell handlingsstruktur, og lar scenene flyte sammen, ofte uten åpenbar sammenheng. Scenene består ofte av hverdagslige samtaler og handlinger, der kamera står i ro på avstand. Interaksjonen mellom menneskene er avslappet og kjærlig. Dette realistiske uttrykket brytes opp av fortellingens overnaturlige elementer og mystikk, der spøkelser og reinkarnasjon står sentralt. Møtet mellom det hverdagslige og det ekstraordinære dramatiseres på originalt og interessant vis av Weerasethakul. Scenen der spøkelsene oppsøker familien der de sitter ute på terassen kun opplyst av en enslig lampe, er særlig minneverdig.
Sett med et vestlig blikk
Når man ser på Onkel Bonmee… med et vestlig blikk, er det lett å la seg fascinere over filmens annerledeshet. Scenen der en kvinne har seksuell omgang med en fisk, kan få enhver til å klø seg i huet. Weerasethakul har fortalt at han var inspirert av thailandsk fjernsyn, slik det var i hans barndom, da det ble brukt 16mm-film, skuespillerne fikk replikkene hvisket til seg og monstrene var kun røde øyne i mørket, for å skjule de billige kostymene.
Onkel Bonmee… har dessuten referanser til kommunistjakten i landsby kalt Nabua i 1965, og det ville vært interessant å visst hvordan filmen oppfattes av et thailandsk publikum. Selv liker jeg meg i filmens univers, men kjenner på et behov for større klarhet og forståelse av regissørens intensjon. Jeg lar meg ikke fullstendig absorbere av filmens gåtefulle meditasjon over naturen, minner, gjenfødelse og religion, men jeg opplever en nysgjerrig undring. Weerasethakuls neste langfilm har fått tittelen Cemetery of Kings, og den samproduseres av norske Tordenfilm, som har mottatt støtte fra Sørfond. Det er gledelig at et norsk produksjonsselskap bidrar til å realisere denne regissørens neste verk.
Thailandsk film er mye forskjellig, alt fra kampsportstjerna Tony Jaa i Ong Bak-filmene til kunstfilmregissører som Nonzee Nimibutr, Pen-Ek Ratanaruang og Weerasethakul. Sistnevntes Onkel Bonmee som kan erindre sine tidligere liv kan være et fint sted å starte.
