8½ (1963) – Regi: Federico Fellini – Cineriz / Francinex – 2 t. 18 min.
Det er i år femti år siden Federico Fellinis mesterverk 8 ½ ble sluppet ut på kino for første gang. 8 ½ regnes som en av de beste filmene som noen sinne er laget, og er også en av de mest modernistiske filmene og kanskje det beste eksempelet når man skal trekke fram en såkalt ”metafilm” – en film som omhandler prosessen med å lage film. I dette tilfellet er det hele fragmentert, vi vet ikke lenger hva som er en del av handlingen eller bare er del av en filmproduksjon.
Filmen handler om regissøren, Guido (Marcello Mastroianni) som er overarbeidet og stresset, og lider av alle regissørers store frykt, nemlig skrivesperre. En film med et stort budsjett som blant annet inneholder en fullskala modell av en romrakett, til en pris på 80 millioner lire. Til tross for dette finnes det ennå ikke noe form for manus. På toppen av det hele har Guido også dametrøbbel, hvor han må hanskes med en håndfull elskerinner, inkludert sin kone. I gjennom filmen ser Guido tilbake på sine tidligere seksuelle opplevelser, men også hans seksuelle drømmer, hvor alle kvinnene i hans liv er samlet på et sted.
Tittelen 8 ½ referer til de 8 ½ filmene Fellini lagde før denne filmene (den halve er en film der han var medregissør). Allerede der ser vi det selvbiografiske aspektet ved denne filmen, som er delvis basert på mange av Fellinis egne erfaringer på settet. Og som Fellini selv har sagt ”All kunst er selvbiografisk; perlen er østersens selvbiografi”. Filmens moral er den at det ikke er alt som egner seg eller er mulig å lage en film ut av, spesielt hvis ens personlighet er så fragmenterts som Guidos, som i dette tilfellet også tilfaller Fellini selv.
8 ½ er en velstrukturert film, med vakker kinematografi med mange uforglemmelige scener. Blant annet finner vi en fantastisk åpningsscene hvor Guido i en drøm prøver å komme seg ut av den glovarme bilen som står fast i en trafikkork, for så å fly fritt, men så blir dratt ned av et tau som om han var en drage, som en sjel som prøver rive seg løs, men som blir dratt ned på jorden igjen mot sin vilje. I tillegg har vi jo også scenen hvor alle kvinnene i Guidos liv er samlet og skal ære ham med en middag. Som sagt er filmen en herlig mix av drømmesekvenser og tilbakeblikk utført på en fantastisk stilistisk måte.
Skuespillerprestasjonene er rett og slett fantastiske. Spesielt Marcello Mastroianni som Fellinis alterego Guido, som etter min mening er en århundres beste skuespillere. Skuespillerinnen Claudia Cardinale er absolutt slående vakker i scenen hvor hun beveger seg listig på tå som en ballerina, mens Mastroianni betrakter hennes nydelige vesen.
Som sagt er det mange aspekter som gjør 8 ½ til en av tidens beste filmer. Alt fra det velkonstruerte metafilm-manuset til de rent filmatiske elementene som kinematografien, til de fantastiske skuespillerprestasjonene. En tidløs stilistisk klassiker som alle som kaller seg selv filmelskere bør få med seg, er den også en god inspirasjonskilde for filmskapere som lider av skrivesperre.
