Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
Før regnet faller (1994) – Regi: Milcho Manchevski – European Co-Production Fund / Vardar Film / Ministry of Culture of the Republic of Macedonia m.fl. – 1 t. 53 min.
Før regnet faller er delt opp i tre deler.
I filmens første del er utgangspunktet: mennesker kan elske hverandre uansett tro, etnisitet eller politisk ståsted. Historien starter med Kiril (Grégoire Colin), en ung munk som holder til i en liten religiøs fjellandsby i Makedonia. Vi finner fort ut at Kiril har inngått et taushetsløfte, og ikke har snakket på to år. En albansk jente ved navn Zamira (Labina Mitevska) gjemmer seg på rommet til Kiril. De to får et så sterkt bånd at de til slutt velger å stikke av sammen. De lar seg ikke stoppe av etnisitet eller tro, kjærligheten driver dem. Det er de som etablerer det menneskelige, som vi videre i filmen mister mer og mer taket – og troen – på. Etter en stund kommer de opp i en situasjon som viser menneskelig grusomhet i sin reneste form. Hat triumferer kjærlighet.
I andre del følger vi en engelsk kvinne som heter Anne (Katrin Cartlidge). Vi får gjennom denne delen hint om at Anne har en relasjon til Kiril. Vi blir også introdusert for Aleksander, som er fra et av de krigsherjede områdene. Hans forhold til Anne er det samme forholdet Kiril har til Zamira i starten. Aleksander og Anne er fra hver sin ”side” av konflikten, men dyrker fortsatt sin kjærlighet i det skjulte. Anne klarer ikke å velge mellom stabilitet og lidenskap, da hun ikke vil dra av sted til Makedonia med Aleksander. Hun blir i London med sin stabile ektemann. Etter at Aleksander er borte, dras realiteten og grusomheten fra herjingene i Øst-Europa inn i den vestlige, behagelige bobla. Det gjør situasjonen plutselig mye mer ekte. Illusjonen om trygghet og stabilitet blir revet i filler. Aleksander representerer det som er ekte og vanskelig, Nick representerer det som er trygt og behagelig: Gamle Yugoslavia og Vesten.
I del tre av filmen blir vi presentert for hjemstedet til Aleksander, og finner etter hvert ut at han er en del av ”siden” til Zamira. Menneskeligheten vi så i del én blomstrer opp igjen. Aleksander og Anne elsker hverandre, uten å vite at de er på hver sin ”side”. Del tre er Aleksander sin del, vi blir introdusert for alt han representerer. Vi dras raskt inn i det ekte, vanskelige og grusomme som skjer i Makedonia. Gamle venner er plutselig bitre fiender. Til og med betydningen av familie har falmet bort. Aleksander oppsøker Hana (Silvija Stojanovska), ei han en gang elsket. Han blir møtt med fiendtlighet og hat av mennene i familien. Det som engang var vakkert har nå blitt en umulighet. Religion og etnisitet er for sterke skiller.
Filmen er paradoksal og umulig, tiden og forholdene til karakterene går ikke opp. Filmen går i en sirkel, som indikerer at krigen går i evig tid, hvis ingen tar et stort steg ut og gjør noe. Som Rogert Ebert skriver i sin anmeldelse av filmen: “Aleksandar’s return is fueled by guilt. “I killed – my camera killed – a man,” he explains. While shooting in a war zone, “I complained I wasn’t getting anything exciting, so a guard pulled his gun and shot his prisoner for me.” He finally decides to remove himself from this circle of hatred, and Manchevski has said in interviews that the seeming “time paradoxes” in his film – the moments when things happen that shouldn’t be able to happen – are his way of showing that we are perhaps not trapped by time, that sometimes there is an opening, an escape. (Før regnet faller)”
Før regnet faller er en vakker, men samtidig forferdelig og gripende film, som forteller oss hvor ekte krig kan være. En ond sirkel det er nærmest umulig å komme seg ut av. Filmen skildrer endeløsheten og realiteten utrolig bra, og nærmest bokstavelig. Dette er en film som trenger tid til å modnes, den er vanskelig å forstå når den oppleves, men forståelig etter litt distanse. Dette er en film som krever litt kontemplering. Absolutt verdt å se!
