Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
The Football Factory (2004) – Regi: Nick Love – Vertigo Films / Rockstar Films – 1 t. 31 min.
Tommy Johnson (Danny Dyer) og vennene hans er fotballaget Chelseas hooligans. I et forsøk på å overleve hverdagenes tomhet, kjemper de på Londons gater mot deres rivaler. Tom begynner å miste grepet mens volden eskalerer. Dagen enhver Chelsea-supporter har ventet endelig inntreffer da deres største fiende skal møtes på banen. Mot Tommys bestefars formaning setter han av sted mot slåsskampen av hans unge liv. Hvilken ende det måtte ta er det ingen som vet.
Det er en kjent sak at engelske hooligans er en kulturarv som strekker seg over generasjoner og filmene som tar for seg temaet er mange. The Fotball Factory er unik i at den dekker generasjonene den har preget. Fra britene som kjempet i andre verdenskrig, til fedregenerasjonene som vitnet immigrasjonsbølgen inntreffe og helt frem til dagens unge. De gamle fabrikkene er erstattet med høyblokkslummer. Begrepet “briter” er ikke lenger eksklusivt for angelsakserne.
Ungdommen, likt med foreldregenerasjonen, føler seg fortapt. Mye til eldre briters fortvilelse. Slagsmålene er dermed ikke redusert til et dyrisk instinkt, men heller menneskes søk etter tilhørighet i et samfunn som har for lengst glemt dem. Tommy er ikke en hjerneløs kjeltring, men alle og enhver som kommer til verks med en stadig endrende verden og som leter etter samhold i et hierarkiet.
Filmen takler konseptet godt, men den slurver med utførelsen. Med musikk som egner seg best i lumsk klubb på sørsiden London stadig tilstede, virker soundtracket mot filmens hensikt. Tiltross av at The Fotball Factory er samfunnskritisk og skal belyse kompleksitetene i hooligan-dilemmaet, skal ikke volden virke komisk, noe som dessverre er tilfellet. Londons gater ser harmløse ut. Ikke det man forventer med en slik narrasjon. Erkeskurkene fremtrer med en cockney og jordnær sjarm og da Tommy går fra vettet oversettes ikke som noe troverdig.
Dessverre var dette en film med et seriøst budskap som regissøren ikke belyste godt nok. I dagens samfunn forkaster vi vold og de som utfører det uten å spørre hva årsaken er. Her kunne vi virkelig komme tett på problematikken, men for de som elsker god gammeldags britisk satire, og et aldri så lite snev av samfunnskritikk, er det verdt tiden deres.
