Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
Dogtooth (2009) – Regi: Yorgos Lanthimos – Boo Productions / Greek Film Center – 1 t. 34 min.
Dogtooth er en fortelling om mennesker i en prosess hvor alt av inntrykk suges inn og spyttes ut overalt.
Handlingen er satt langt ute i ødemarken i Hellas, på en stor eiendom med veldig høye gjerder, hvor det bor én pappa, én mamma, én bror og to søstre. Det er også akkurat dette de heter – pappa, mamma, bror, yngste søster og eldste søster. Det eneste mennesket som får komme inn på eiendommen deres er Christina som jobber som sikkerhetsvakt på ”utsiden”. Christina kommer en gang i blant for å dekke sønnens seksuelle behov. Etter hvert begynner Christina å bli lei den kjedelige rutinen og begynner å skape kaos i det lille samfunnet faren har skapt. Faren jobber på en fabrikk i nærheten – for å forsørge de tre ”barna”, samt mor i huset som er hjemmeværende.
Mens faren er på jobb, skolerer moren ungdommene på en noe ukonvensjonell måte. De må lære seg fire nye ord som tilhører utsiden hver dag, men her inne får de en ny mening. Et av ordene de lærer er ”havet”, og det lærer de at betyr: en stor skinnstol, som den i stua. Ved å lære bort disse ordene minsker foreldrene faren for at ungdommene skal tro at det finnes en bedre verden der ute. Faren forteller ungdommene at utsiden er full av livsfarlige katter som elsker menneskekjøtt. Eneste måten de kan komme seg ut på er hvis hjørnetanna deres løsner, slik at de kan lære seg å kjøre bil og komme seg ut. Derav tittelen Dogtooth.
Hele filmen bunner i rutiner. Før dagligvarer bringes inn i huset av faren, må alt av innpakningspapir og plastikk som kan hinte til eksistensen av et annet samfunn – kastes. Når faren spør om ungdommene vil høre på bestefar synge setter han på Frank Sinatra. Eneste underholdningen de har er at de danser, hører på musikk de kjenner til eller ser på gamle familievideoer. Absolutt alt de gjør er rutiner – til og med underholdningen er rutinebasert. Det er helt jævlig hvor klaustrofobisk og ekte det føles. Det treffer spesielt hardt i en scene hvor de ser en familievideo og familiens yngste smiler mens hun gjenforteller all dialogen.
Det lille samfunnet er preget av så mange understimulerte følelser. Yorgos Lanthimos har skapt en dyp troverdighet i karakterene sine. Selv om de er satt i en situasjon som er så fjern at han kan gjøre hva som helst, så tror jeg fortsatt på alt som skjer. Det ligger en barnlighet i de tre ungdommene, ettersom de aldri har måttet ta ansvar for annet enn støvsuging, tannpuss og vedlikehold av farens negler. Hvorfor gidder de å gjøre alt de får beskjed om? Jo, hele eksistensen til disse tre ungdommene bunner i å få klistremerker og den med flest klistremerker på slutten av uka får velge underholdning.
Når noe fra utsiden forstyrrer kretsløpet på innsiden, blir det store konsekvenser. Hvis man tenker seg at man viser et barn noe et barn ikke skal se eller ikke har sett, så vil barnet kreve mer og bli nysgjerrig. Barnet innser at det finnes noe mer der ute. Samme problemstillingene møter faren om og om igjen i løpet av filmen. Akkurat som veldig små barn, så er seksualitet noe helt banalt som bare forstås på et grunnleggende nivå. Uskyldigheten til ungdommene forsterkes når naiviteten deres utnyttes.
Rogert Ebert skriver i sin anmeldelse at kinematografien føles litt som en rekke familieportretter av en familie det er noe litt galt med. Det er mange utsnitt som ikke midtstiller noen av subjektene i bildet, som om kameraet presser seg til å se vekk. Det føles forferdelig og spennende på en gang. Som en trafikkulykke. Det er også ofte at hodene blir utelatt i utsnittene, karakterene blir mer distansert og virker derfor enda mer isolert fra samfunnet og dets normer. Som om de ikke ser det samme vi ser og omvendt.
Dogtooth er en grafisk, klaustrofobisk og mørk, men samtidig vakker film. Det er hele tiden en tikkende bombe, som til slutt vil eksplodere og føre til at alle undertrykte og understimulerte følelser vil boble over og eksplodere. Filmen skildrer livet bak høye gjerder hvor en far bedriver tyranni. Det er så ektefølt at jeg nesten må dobbeltsjekke at det her er fiksjon. Det er lenge siden jeg har fått så mange støkk i magen under en film. Det er generelt lenge siden en film har fått meg til å føle så mye. Yorgos Lanthimos, og ikke minst skuespillerne, har gjort en dødsbra jobb, for det her var virkelig ti av ti.
