Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
Rosetta (1999) – Regi: Jean-Pierre Dardenne, Luc Dardenne – Belgia – 1 t. 35 min.
Dardenne-brødrene er aktuelle i dag med Oscar-nominerte To dager, en natt, men går vi tilbake til slutten av forrige århundre, overrasket de oss alle med Rosetta, som vant Gullpalmen under Cannes-festivalen i 1999.
Rosetta er ei ung, innadvent jente i tenårene, som bor med sin alkoholiserte mor i en trailer-park. Vi møter henne for første gang i det hun blir sparket fra en jobb og helt hysterisk prøver å få seg en ny en. Hennes mor er ikke behjelpelig. Hun sitter bare hjemme, har sex med en annen fyr og bruker altfor mye tid på flaska. Rosetta møter dermed Riquet, en søt gutt som jobber i vaffelkiosken ved bussholdeplassen. Hun gjør dermed alt for å sikre seg jobben i denne kiosken, med et vilt streben om å tjene de pengene hun trenger for å overleve og komme seg vekk fra trailer-parken. Et vilt streben etter en sikker jobb og et normalt liv.
Ikke bare vant denne filmen Gullpalmen under Cannes-festivalen, men Émilie Dequenne, som spiller Rosetta, sikret seg prisen for beste skuespillerinne. Det er et stort spennvidde i hvordan følelsene blir vist, alt fra store raserianfall til hva som kan minnes om sosial angst. Det er en fantastisk scene hvor hun vil unngå kontakt med en fyr hun ikke liker, selv om vi ikke ser at personen er i bildet. Vi fornemmer det utifra hvordan Émilie spiller karakteren, da hun snakker med de andre personene i scenen og går fra glede til bekymring. I filmen blir hun vist med så mye redsel, ubesluttsomhet og usikkerhet at jeg til stadig vekk var usikker på om jeg likte henne eller ikke. Hun er ingen heltinne. Hun er verken god eller ond. Hun tar ingen snarveier eller har ville drømmer om rikdom. Hun gjør bare det hun trenger å gjøre for å overleve.
Rosetta minner meg nesten om dogmefilm da den er fri for musikk, filmet på location, har ingen optiske manipuleringer og har særdeles frie tøyler i kamerabruken. Det blir f.eks. aldri brukt en tripod under filmingen og nesten hvert bilde følger Rosetta. Kamerabruken fanger deg uansett om du vil se eller ikke, og drar deg dypt inn i det tragiske og ytterst realistiske portrettet av denne skjøre og håpløse jenta.
Som noe kritikk til filmen vil den derfor, med et så simpelt og lite fyldig handling, være noe kjedelig til tider. Men det at den er litt ubekvem å se på, er det som gjør den så genuint flott. Hvordan kameraet stadig følger Rosetta, fra motgang til nye problemer, viser Dardenne-brødrene at dette er historien om et individ med en dyp trang til å rømme fra virkeligheten. Det kan lett oppsummeres med hennes sitat: “Your name is Rosetta. My name is Rosetta. You found a job. I found a job. You’ve got a friend. I’ve got a friend. You have a normal life. I have a normal life. You won’t fall in a rut. I won’t fall in a rut. Good night. Good night.”
