Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
Wan Pipel (1976) – Regi: Pim de la Parra – Netherlands Fonds / Scorpio Film Productions – 1 t. 51 min.
Det sør-amerikanske landet Surinam ble i 1975 uavhengig fra Nederlands over 300-år lange kolonistyre. Tross at det offisielle språket i landet fremdeles er nederlandsk, er Surinam en smeltedigel av forskjellige språk og kulturer, noe som har ført til dannelsen av det kreolske språket Sranan, gjennom den afrikanske slavebefolkningen. Men andre språk som hindi og javanesisk er også veldig utbredt som følger av immigrasjon, og disse innvandrerne holder fremdeles et fast grep om sine tradisjoner.
I denne filmen følger vi afrikanskættede Roy Ferrol, som studerer økonomi i Amsterdam, som får et telegram fra Surinam om at hans mor ligger for døden og ønsker å se sin sønn en siste gang. Hans hvite kjæreste Karina insisterer på at han skal dra og betaler til og med flybilletten hans. Roy rekker akkurat å ta farvel med sin mor før hun dør. Etter dette bestemmer Roy seg for å rusle rundt i sine gamle trakter, og får øynene opp for hvor mye han egentlig elsker sitt eget land. I tillegg møter han den indiskættede Rubia. Kommer noen gang Roy til å forlate sitt land?
Filmens tittel ”Wan Pipel” er sranansk og betyr ”et folk”, som på en måte er en ironisk tittel siden Surinam er et nokså splittet samfunn, på grunn av alle de forskjellige folkegruppene som lever hver for seg og som ivaretar sine tradisjoner. Dette kommer til uttrykk når kreolske Roy og indiske Rubia blir sammen, noe som begge deres familier er sterkt i mot. Roy møter også mange som ønsker å forlate Surinam, og heller søke lykken i Nederland. Og vondt blir verre, fordi Karina bestemmer seg for å reise ned for å overbevise Roy om å bli med henne tilbake til Amsterdam. Det blir opp til Roy å forene Surinam til et folk.
Wan Pipel er en bra film, som virkelig klarer å få med alle aspektene knyttet til problematikken rundt nasjonal identitet, noe som var ekstra vanskelig for amerikanske land, i den såkalte ”nye verdenen”, hvor folk av forskjellige nasjonaliteter verken har klart å se på seg selv som likemenn blant sine kolonihavere, eller som en felles nasjon med samme forfaderiske avstamning. Filmen klarer også å få fram den vestlige tankegangen som jeg som vestlig dessverre kjenner meg igjen i, for eksempel det å studere og gjøre karriere er noe som er viktig for Roys far, som vil at han skal komme til topps.
Dette er en intelligent film, som allerede året etter løsrivelsen fra Nederland, tar for seg problemene knyttet til Surinams identitetsbygging på en allsidig måte. Selv om jeg kanskje savner litt av de økonomiske problemstillingene knyttet til løsrivelsen. Men så er jo identitet noe som alltid kommer først og det er jo en bra film i den forstand at den introduserer oss til landet Surinam ved å gi oss et innblikk i de forskjellige kulturene som er i landet. Så på sett og vis kan man si at vi kjenner landet godt bare av å sett denne filmen.
